Aria sin ankomst til verden

 

//-Fødselshistorie. 

De siste 3-4 ukene av svangerskapet var helt sinnsykt slitsomt, jeg gikk med små rier, smerter i lyskene, nedpress, altså -YOU name it! Dette har vært det tyngste svangerskapet av de tre svangerskapa jeg har på baken. Det var hvert fall 4 eller 5 ganger i løpet av Desember måned at jeg var sikker på at fødselen skulle starte, når riene satt godt både foran og i ryggen, men nei, det var barer lureri fra nr 3. Jeg var så sliten, egentlig for sliten av smerter, at det å skulle tenke på at jeg hadde en fødsel foran meg om ikke lenge -gjorde meg litt motløs. 

Fredag 28 Desember hadde jeg så sinnsyke smerter at jeg måtte ringe føden, etter en prat med en jordmor, og hun snakket med legene ringte hun meg tilbake og ba meg reise på legevakta. Altså hva kan legevakta gjøre? Men jeg reiste dit, så jeg hvert fall hadde gjort som jeg fikk beskjed om. Jeg ble selvfølgelig bare sendt rett hjem for å hvile og eventuelt ta meg en smertestillende, eller prøve med en varmeflaske. Jeg merket normalt med liv i magen, så jeg var ikke bekymret, enda…. 

Over nyttår var ikke smerten borte enda, så jeg ringte å fikk meg en “akutt” time hos min egen jordmor, og det fikk jeg 3 Januar. Da jeg våknet på morgenen den 3 hadde jeg fått en sms om at min jordmor hadde fått influensa, og at jeg derfor kunne få en ny tid dagen etter. Jeg tenkte og gnagde på det i noen timer, og på dette tidspunkt var jeg på dag nr 3 med følelsen av mindre liv fra lille baby A inne i magen. De kunne jo ikke garantere meg at min egen jordmor var frisk til dagen etter? Jeg ringte føden, og fikk beskjed om å komme på en sjekk. 

Jeg lå i flere timer koblet til denne maskinen, de fikk ikke de målingene de ønsket fra baby. På likt som de så at jeg hadde rier, de samme riene jeg hadde gått med i flere uker. Jeg var så sliten. De hadde et ønske om å holde meg over natten for å se om de kunne få bedre målinger av baby, det fikk de ikke. Kurven til baby var for “tett” streken, og ikke så opp og ned som de ønsket å se. Så da kunne de bare si at baby nok ikke hadde det optimalt i magen. Jeg begynte å se for meg keisersnitt (min største skrekk) og ble ganske stressa egentlig. 

Det var nå 4 Januar, dagen jeg hadde venta på, dagen jeg hadde gleda meg til, å vekke min lille Alma på sin 2 års dag med pakker på sengen, bare kose oss hele dagen.. Men nei, her lå jeg stuck på sykehuset, jeg fikk ikke dra hjem. Alma sin feiring måtte vente, godt hun i det minste er så liten at hun ikke hadde så veldig begrep på det å ha bursdag. Jeg lå til måling nesten hele dagen, pga riene fikk jeg beskjed om å gå en tur et par timer, kanskje det ville sette noe i gang. Jeg fikk streng beskjed om å tusle ute rundt sykehuset så jeg var i nærheten, hvis vannet skulle gå måtte jeg legge meg rett ned på ryggen, ringe føden også måtte de komme å hente meg. Men rebell som jeg er, tusla jeg en tur til Herkules, møtte Frederik der og spiste en bedre lunsj sammen. 

Tilbake på sykehuset hadde legene diskutert situasjonen min og bestemt seg for at de ville sette inn en sånn kateter ballong på meg. Senere på kvelden da jeg endelig klarte å gjøre nr 2, datt ballongen ut. Altså den sprakk ikke, den bare sklei hel ut. Dette var i 22/23 tiden på kvelden den 4 Januar. De sat da inn en modnings-tablett og beskjed om å prøve å sove litt. Altså jeg sover så dårlig på sykehus, jeg husker klokka var 03, det neste var en diger vanndam og vann som rant og rant og at klokka var 05.. Jeg dro i snora og ble trilla til en fødestue, på likt som jeg febrilsk prøvde å få tak i Frederik, noe som virka umulig. Frykten for å måtte føde alene spredde seg i kroppen på likt som smerten fra åpnings-riene kom.

Jordmødrene skulle ha morgenmøte, så jeg ble liggende alene, endelig med beskjed om at Frederik var på vei. Jeg kjente igjen disse smertene, og tenkte “shit! dette kommer til å gå radig”, jeg røska så hardt i den røde snora at den datt av festet sitt i veggen, da har du vondt vettu? Jordmor kom inn, og jeg sa jeg måtte ha noe for dissa smertene, fikk tilbud om lystgass, der takka jeg ellers takk, det har jeg aldri prøvd før og det tørr jeg ikke heller. Jeg gjorde det tydelig at det kun var epidural jeg ville ha, for det hadde jeg prøvd før. Akkurat da anestesi legen kom inn, kom Frederik også. 

Jeg må bare tilføye at jeg ikke syns det vondt å få satt epidural, man er i så mye smerte fra før, at dette kjenner man egentlig ikke. Med smerte kommer svetten, og jeg begynte å bli bra irritert over håret mitt som stadig klistra seg fast til pappa, heldigvis var Frederik der nå til å gi meg en hårstrikk. De prøvde å plassere en elektrode på hodet til babyen hele 3 ganger, uten hell. Denne ungen ville virkelig ikke la seg måle med noe som helst apparat. 

Jordmora gikk tilbake på morgenmøtet. Riene var så vonde og intense! De kom så ofte og så mye! og jeg fikk fra 2 cm til full åpning på 1 time. Til slutt måtte jeg dra i snora og nok engang avbryte møtet demmes, “jeg MÅ presse”. jeg ble lagt på ryggen, det var mye mas om åssen jeg skulle ha beina osv, og jeg klarte bare å formidle at dette er helt unaturlig for meg, kan jeg stå på knærna?! Og det fikk jeg lov til! Midt i den siste press-ria stoppet ria, og jeg pressa ungen ut, uten rie, mens jordmor dro  ungen, herregud for et sirkus! Men kl 07:59 var Aria altså født.  

Helt færst <3 

Så var det litt vasking og det å sjekke om jeg trengte å bli sydd. Den samme riften jeg fikk da jeg føda Alma hadde “spretti” opp igjen, så det betød 2 sting. Thats it! Det var jeg nydelig fornøyd med. Her er “bli sydd” trynet mitt:

En rørt og stolt pappa, som heldigvis rakk fødselen på hengende håret. 

Pappa bærer baby inn på rommet mens mor blir trilla. 

Et ganske slitent, rett etter fødsel tryne:

Vår lille etterlengtede Aria, 3590g ren kjærlighet og 48 cm lang.

Aria ble altså født Lørdag 5 Januar, èn dag etter storesøster sin bursdag som er 4 Januar. I det minste slapp de å dele dag. De kommer nok til å ha mye glede av hverandre i årene som kommer, med kun 2 år mellom dem to. <3 Vi ble på sykehuset fram til Mandag morgen da Aria skulle til barnelege og ta blodprøver den dagen. Så slapp vi å kjøre fram og tilbake Larvik- Skien unødvendig mye. 

To stolte mennesker som skal få med seg et lite nurk hjem <3

Det var så deilig å komme hjem til de andre barna, det var rart å være så lenge borte fra Alma. Onsdag kveld til Mandag formiddag føltes ut som en lang evighet. Jeg har tidligere kun vært borte fra henne Fredag-Søndag én gang, mens hu var hjemme med Frederik, da jeg var på hyttetur med jentene, så dette var veldig rart. Jeg en en sånn en som er konstant med barna mine, de sover alltid hjemme. Hvert fall helt til de er så store at de selv spør etter å sove hos venninner/venner/ besteforeldre osv. Jeg er sikkert en kontroll freak som sliter litt med å klippe den navle snora helt, hvert fall fram til de har starta på skolen. 

Anywho… Jeg syns fødselen gikk veldig bra, tross at det endte i en styrt fødsel. 3 timer fra vannet gikk til baby var ute. Så nå føler jeg at jeg har prøvd “alt”. Kort fødsel med Aria, laaaaang fødsel på 30 timer med Alma og ikke minst keisersnitt etterfulgt av infeksjon og ny operasjon med Angelica. Så nå sier jeg meg fornøyd, med mine 3 fantastiske jenter som jeg har satt til verden, og ikke minst like fornøyd med sønnen jeg aldri klarte å lage selv men jeg likevel fikk, Ailo<3 Nå er familien vår endelig komplett, 4 kløveret er helt. Tenk, 4 barn. Det kunne jeg aldri i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle ha for 10 år siden. 

Jeg er lykkelig, og ikke minst heldig!

 

 

Kjære mor, kjære far, kjære verden.

Vår lille Aria, bare noen minutter færsk. 

 

Kjære mamma og pappa.

Jeg er her, i min trygge hule, vi har enda ikke sett hverandre. Her inne kjenner jeg ikke til kulde eller sult, og slettes ikke ensomhet. Mamma, du er alltid hos meg og rundt meg, mitt livs første musikk er dine hjerteslag og din nydelige, kjærlige stemme, dempet av fostervannet. Jeg føler alt hva du føler, både glede og sorg, begeistring og vrede, stille fryd og frustrasjon. Jeg forstår ikke alle de følelsene, men jeg føler dem. Så pass godt på mammaen min, så hun ikke er stresset og trist, min hjerne er enda ikke ferdig, og alle de følelsene vil følge meg i livet utenfor magen. Pappa, jeg kjenner deg ikke så godt enda. Din stemme er mere fjern, jeg kjenner ikke dine hjerteslag eller lukten din. Du er ikke helt fremmed, men ikke like tett på meg som mamma. Men det skal vi bli, vi har en jobb foran oss når jeg kommer ut. Å bli venner, og nære. Men for nå, pass på mamma, snakk til meg i magen, jeg lytter. Jeg vet enda ikke noe om verden utenfor magen, annet enn at jeg skal ut dit til slutt. Men akkurat nå, er alt hva jeg trenger her, under mammas hjerte. 

 

Kjære mamma og pappa. 

Jeg har akkurat kommet ut, og her er det litt merkelig. Her er det kaldt, tørt og det rumler i magen min? Lyset skjærer i øynene mine, og stemmene deres er høye. Mamma, hvor er du? la meg høre ditt hjerteslag, som jeg kjenner så godt! La meg lukte på deg, så føler jeg meg hjemme igjen. Gi meg ditt deilige bryst, så jeg kan kjenne på den bløte huden din og den tomme magen min kan fylles, mens jeg får den deilige følelsen av trygghet og lykke, som får meg til å sovne. Åh, mamma! -bare la meg ligge her, så lenge jeg trenger det. Jeg kjenner ikke til skjemaer, legg meg ikke vekk fordi du syns jeg skal være ferdig, eller fordi du syns huset flyter i rot, eller vil få vasket tøy. La meg ligge her hos deg, og lytte til ditt hjerte mens jeg i søvne fylles av din gode deilige melk, som er laget til meg. 

 

Kjære mamma og pappa.

Verden er stor og skremmende, full av lyder, lys og mennesker. Min hjerne har enda ikke lært å bearbeide alle de inntrykkene. La meg sitte hos en av dere og oppleve verden i små biter, så jeg kan speile meg i deres ansikter. Nærme nok til at dere kan kysse mitt lille hode og lukte på meg, det styrker de båndene vi allerede har.  Lytt til mitt spede forsøk på å kommunisere! jeg prøver på så mange måter, med små lyder, kroppsspråk, min siste utvei er gråt. Hvis dere ser meg og lytter til meg, og lar meg være hos dere -så behøver jeg ikke gråte for å bli hørt.  Da lærer jeg å lytte til hva min kropp forteller meg, og stole på at dere er der for meg og hjelper meg. Sett meg ikke hos fremmede, hvor jeg ikke kan se dere, for jeg vil stadig søke etter deres ansikt og stemmer for å føle meg trygg, og for at dere kan hjelpe meg med å si fra hvis det blir for mye. 

 

Kjære mamma og pappa. 

Dere er hele min verden. Jeg er lei meg for at jeg holder dere våkne om natten, men søvnmønsteret mitt er ikke som deres enda. Det er livsviktig for meg å våkne ofte. For å spise, få tørr bleie og rett å slett for å huske å puste. Jeg skal nok sove igjennom natten til slutt, men kanskje ikke før om lenge… Søvn er et behov for meg på lik linje som å spise, tisse, eller få fysisk kontakt. -Det behøver dere ikke lære meg, mitt søvnmønster er bare annerledes enn deres. Og sover jeg ikke, når dere ønsker det, så er det ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke klarer. Når jeg klarer å sove, så sover jeg. Jeg holder meg ikke våken for å være til sjenanse, for jeg elsker dere jo! Ha tålmodighet med meg, særlig om natten. Da er det mørkt, la meg kjenne dere i mørket. 

 

Kjære verden.

Jeg er så liten og ny, verden er så stor. Jeg vet at jeg er liten og søt, og roper på deres omsorg, og at dere lengter etter å holde meg. Men husk, at selvom jeg er liten, så er jeg et menneske, ikke en ting. Ta meg aldri bort fra mamma eller pappa, det er dem jeg trenger mest akkurat nå, jeg sender små signaler til mamma når jeg vil tilbake i hennes favn. Ha tålmodighet med meg hvis jeg ikke er klar for å sitte i dine armer. Hvis jeg sovner i fremmede armer, er ikke det alltid fordi jeg føler meg trygg, men fordi mine medfødte instinkter får meg til å sove når jeg er i “fare”. Ha tålmodighet med meg, og hils gjerne på meg glad mens jeg sitter hos mamma eller pappa. Bare helt stille og rolig. Jeg skal nok selv si fra når jeg er klar for å prøve din favn. Respekter at det er mamma og pappa som kjenner meg best, og vet når jeg er sulten, trøtt, overstimulert, eller redd. Ikke alle babyer er like og min mamma og pappa er enda mitt vindu til verden OG til dere. Mest av alt, bakk opp mammaen og pappaen min, de er også helt nyfødte foreldre. Vis dem at dere tror på at de kan. La dem føle demmes instinkter. Vis at dere respekterer at de, og kun de, er mine foreldre. Gi dem og meg tid til å lære hverandre og kjenne og knytte dype livsvarige bånd. Bakk dem opp på alle tenkelige måter, og spar alle de fantastiske rådene deres til dere blir spurt.   Stol på at jeg kommer til dere når jeg er klar.

 

Kjærlig hilsen baby.

 

 

 

 

*Denne fantastiske teksten har jeg funnet på en dansk nettside, og jeg MÅTTE rett å slett bare oversette den til Norsk. Jeg syns den var så rørende og flott, og ikke minst til ettertanke for oss rundt spedbarn, det å kunne prøve å sette oss litt inn i åssen de føler ting. All cred for original teksten går til http://www.hjertemodhjerte.dk/436840040/5219048/posting/?fbclid=IwAR23zdKC7kBXQPxGyviTBZUGZw2TYFIbYLwrjTx5siJYsr5hqCegOWlAl_E

 

 

Ammehysteri

For det er virkelig det. Jeg er veldig gla for at jeg ikke er ung mor, og at dette er mitt første barn. Jeg er glad jeg er voksen, har en magefølelse og selv kan kjenne på hva som er riktig for meg, og ikke minst for mitt barn. 

Hvordan oppstod egentlig dette amme hysteriet i helsenorge? Jeg tror det ligger til grunn i at helsenorge har dårlig samvittighet, vi skal ikke mer enn 30 år ca tilbake i tid, hvor man “tok” babyene fra mødrene med en gang de ble født, babyene skulle ligge på egen stue og bli trillet inn til mødrene hver 4 time for å få mat.  Altså hvordan øke melkeproduksjonen på en sånn måte? Og for en traumatisk opplevelse både for mor og barn og ikke kunne få lov å være sammen hele tiden. Så nå har de virkelig gått inn for at man skal amme, fullamme vel å merke. Noe annet er ikke “godt nok”. 

Jeg tror velferds-staten Norge nå prøver å gjøre det godt igjen, og har gjort det i noen år nå, ved å rett å slett “prakke på” denne ammingen, si til førstegangsfødende at ungen din blir dum hvis den ikke får morsmelk. At ungen din blir fortere syk hvis den ikke får morsmelk, OSV.. Det er ikke måte på hvor mye teite argumenter det finnes for at morsmelk er det beste for barnet, og det kan godt hende, men flaske er ikke noe dårligere. 

^Jaaada, jeg har føflekk på puppen… Strekkmerker å….

De kan til å med påstå og mene at barnet ikke får samme nærhet hvis det ikke blir ammet, hva i all verden er det for noe tull? Tror de da at man legger ungen på sofaen og sitter med flaska fra en meters avstand og mater? Man sitter vel helt likt om man gir mat fra flaske eller fra pupp? Barnet får samme kroppsvarme, hører samme hjerteslag, å får samme nærhet og tilknytning. Og dessuten, HVOR fint er det ikke at far også kan mate å få samme tilknytning til barnet? At barnet får samme nærhet fra sin far? 

Da jeg fikk Angelica tilbake i 2008 var jeg 19 år(jeg ble 20 senere det året). Jeg fikk tredd denne amminga over hodet fra første stund, jeg ble plassert i et hjørne med elektrisk pumpe mens babyen sov, for å sitte å pumpe for å få opp produksjonen, når hun var våken måtte jeg amme, og hun måtte vekkes til måltider. Jeg lå én uke på sykehus grunnet keisersnitt. Så de hadde god tid til å hjernevaske meg og få meg til å tro at dette var noe jeg måtte klare, at jeg ikke var god nok hvis ikke. Flaks for meg hadde jeg lekki melk og sovet på håndkler siden gravid uke 17, og hadde masse melk. Jeg fullammet, inntil hun var 5 uker, da ble jeg lagt inn på sykehuset med infeksjon i livmora, måtte operere på nytt etter keisersnitt, og hadde en skyhøy CRP.  Dette utgjorde da at jeg måtte ha stærke medisiner intravenøst og ikke fikk lov til å amme, jeg var innlagt en uke, og det var det som skulle til for at jeg mista melka mi helt. Jeg prøvde hardt i mange dager da jeg hadde kommet hjem å få opp produksjonen min, jeg vet ikke hvem som gråt mest, meg eller babyen, jeg fordi jeg følte meg som en ufattelig dårlig mor som ikke klarte å få opp produksjonen igjen, eller bebis fordi hun var ufattelig sulten. Jeg var LIVREDD for å gjøre noe feil, livredd for at barnet mitt ikke skulle få nok mat, livredd for å ikke være god nok. Jeg var stresset og nesten deprimert da melka mi ikke kom tilbake etter operasjon. -Heldigvis hadde jeg en helsesøster på det tidspunktet som ba meg slutte, gi flaske, legg amminga på hylla, <Dette stresser deg bare>, det er ikke bra for hverken deg eller barn. Deretter ga jeg flaske med god samvittighet, og hennes far fikk også bidra til mating. 

Nå er jeg 28 år(29 senere i år). Jeg har vært igjennom dette før. Jeg husker hvor mye press jeg la på meg selv med denne amminga med Angelica, jeg har lovet meg selv og ikke legge det samme presset på meg selv igjen. Får jeg ikke nok melk, eller ikke melk i det hele tatt, er ikke det krise. Jeg ser på Angelica, hun var flaskebarn fra hun var 5 uker gammel, hun har kastet opp 2 ganger i hele sitt liv, hun er aldri syk, og da mener jeg ALDRI. Har hun lidd nød av at hun ikke fikk pupp? NEI! 

 

Når Alma kom til verden, ble hun lagt rett til puppen etter fødsel, hun sugde tak med engang. Produksjonen var fin og hun fikk masse melk, puppa lakk hele tiden(det gjør de enda til tider). Samtlige jordmødre spurte å gravde etter amminga når det var vaktskifte. Kan det ikke heller være sånn at folk spør hvis det er noe man lurer på? Man mister jo helt lysta til å amme i alt det maset. Jeg er gla jeg bare måtte ligge på sykehus i tre dager denne gangen, grunnet prøver å Gulsot. Når hun var 9 dager gammel fikk jeg beskjed på sykehuset å gi 20-30 ml erstatning på flaske etter hvert måltid, 2 dager etter var gulsotten brutt ned. Jeg vil da si at det var erstatninga som brøt det ned. 

Jeg har siden da(13jan, hun er født 4jan) gitt mme ved siden av puppen. Ja, hun får pupp, hun tømmer begge puppa først, også får hun flaske ved siden av etterpå, og blir god og mett, blid og fornøyd. Hver eneste gang jeg er innom helsestasjon må dette snakkes om, altså om jeg ikke skal kutte ut flaske og jobbe hardt et par døgn for å få opp min egen produksjon, hvorfor? Jeg trives innmari godt som det er, bebi legger på seg som hun skal(og vel så det), hun er fornøyd, jeg er fornøyd. Jeg vil ikke legge det presset på meg selv som jeg gjorde med eldste, mister jeg melka, javel… da mister jeg melka da…! Men til nå så har jeg så hun får en del på pupp, og får også en del på flaske. 

For er det virkelig sånn at man skal føle seg presset til å amme av systemet? Hvis man rett å slett ikke har nok melk burde det være ok å spe på med erstatning, hvis man av en eller annen grunn ikke får melk burde det være ok å gi flaske uten at det skal bli snakket om hele tiden. 

Så lenge ungen legger på seg, tydelig trives og har det bra, er det vel ikke en sjel der ute i verden som har noe som helst med HVA jeg mater ungen min med? For JA, jeg gir flaske i tillegg til puppen, OG DET HAR JEG TENKT MEG Å FORTSETTE MED! Jeg har ikke lyst til å snakke om det, har jeg spørsmål i henhold til mating -Ja, da spør jeg selv. Jeg trenger ikke å bli påprakka diverse amme brosjyrer å få beskjed om å full amme. Jeg har ikke lyst til at jeg hver eneste gang jeg skal ned på helsestasjon for å veie lillejenta(fordi jeg følger med av nysgjerrighet), må besvare på spørsmål om hva jeg mater henne med, jeg synes ikke at jeg skal måtte behøve å forsvare at Ja, jeg gir både pupp og flaske. 

Tenk på dem som ikke har mulighet til å gi annet enn flaske da. Jeg håper inderlig dere får en annen behandling. 

Jeg er så innmari glad for at jeg ikke er førstegangs, at jeg tør å si hva jeg mener, at jeg tør å kjenne på hva jeg føler er rett for både meg og barnet. At ingen kan komme her å fortelle meg hva jeg skal gjøre og ikke. For ja, tenk så grusomt, hun fikk faktisk sutt da hu var 4 dager, OH MY GAAAAD! Og hun får erstatning på flaske, HARU HØRT PÅ MAKAN!?!

Dagens utblåsning.. Ammehysteri hæ****…. !

 

 

Jeg legger ved litt bilder av den skjønne, tilsynelatende blide og fornøyde lille babyen TROSS at hun får litt flaske… Alma <3

 

Toppblogger på besøk hos Bohemen Tattoo

Om Mandagen hadde jeg besøk av Peter, også kjent som pappahjerte. For en lun og koselig type.

Han vant pris på Vixen om Fredagen og ville derfor har et foreviga minne fra akkurat denne epoken i livet sitt på armen. Helt rått, og hva er vel søtere enn denne baby dinosauren? 

 

Sjekk ut innlegget til pappahjerte om hans besøk på Bohemen Tattoo http://pappahjerte.blogg.no/1485206763_ny_tatovering.html

Kunstneren bak baby dinosauren er https://www.instagram.com/minaroda/ (Jeg har bare adda en liten smilevike på den)

 

Ønsker du deg ny tattoo? Ta kontakt i innboksen på http://www.facebook.com/bohementattoo

 

Ha en fin kveld alle sammen 🙂 

Hvem bestemte at barn skulle slutte å snakke sammen?

Jeg kjenner at dette har irritert meg en stund nå. Faktisk i ca 2,5 år. Lettere sakt siden min datter begynte på skolen i første klasse (hun går nå i 3 klasse). Er det ikke en kjent sak at hvis man setter et barn foran tv eller ipad mens det skal spise, så blir det ikke spist? Da faller konsentrasjonen inn i film eller spill. Er det ikke sånn at når man skal spise et måltid sammen, så gjør man det sammen? Man sitter ikke med telefoner/ipad/tv eller mac ved middagsbordet? Man sitter vel å snakker sammen?
Det hender selvfølgelig i løpet av helgen at man feks spiser en pizza å ser en film sammen hele familien foran tv, men da går det ikke akkurat radig med spisinga på unga, de ser jo trossalt på film og koser seg, spisinga faller litt bort. 

Jeg tenker at i det daglige burde det være fokus på at under måltider så sitter man pent, og sammen. Det er familie kvalitetstid hvor man snakker sammen og hører hva hverandre har gjort eller om de andre har hatt en fin dag. Kanskje man planlegger og ser fram til noe man snart skal. Kanskje man lurer på meninger fra de andre i familien rundt en tanke man har selv? Uansett, det jeg mener er at fokus står på å spise og snakke sammen -JA! Det går an å snakke sammen MED mat i munnen på en nogenlunde fin måte. Hvert fall en måte din egen familie, eventuelt venner burde tåle. 

Det som irriterer meg er at min datter ofte kommer hjem uten å ha rørt matpakka, hun kommer ofte hjem og kun har spist deler av den. HVORFOR? -Jo, fordi lærerne setter på film/ en episode av noe barne greier, og sier:”værsågod -spis” HVER ENESTE DAG?!?!? Det resulterer jo da i at barna sitter i spisefri-minuttet og ser på typ barnetv istedet for å spise. Barne tv er noe de kan se på hjemme mellom 17.30 og 18.30. Hun kommer hjem og sier: “Jeg rakk ikke å spise, vi så på blablabla også skulle vi ut å leke litt”. Hva gir du meg*?
Jeg synes rett å slett at det er LATSKAP av lærerne, javel så er det kanskje noen barn i klassen som ikke sitter stille, er stille eller sitter pent å spiser. Men å som lærer kjøpe seg en barnevakt i spisefri-minuttet i form av en stor skjerm for å ikke GIDDE å passe på unga selv… Det er rett å slett skikkelig provoserende. Hva er det for noen verdier å lære barn? “Sitt stille, hold kjeft og ét – se på denne skjermen!” 
Det er ikke okay, jeg mener at lærere skal inspirere barna til å ha gode samtaler under mat pausa, at de skal lære at det å spise lunsj faktisk er viktig for åssen kroppen fungerer resten av skole dagen. At de rett å slett skal kose seg i hverandres selskap med nista si, det og kun det. Så kan de gå ut å leke litt etterpå. 

Tv titting får de nok av som det er, ipaden sitter de med nesa i stort sett hele skoledagen. DET HOLDER! De er barn, ikke roboter. De trenger å tenke selv og snakke med hverandre. Og ikke minst -Spise nista si! 

UT med den forbanna skjermen fra klasseromma!

 

Prompa jeg vekk potensiell voldtektsmann?

Her om dagen kom jeg til å tenke på en episode tilbake i 2011, da jeg bodde i Oslo. Det var Lørdag, det var sommer, og jeg var en smule full. Vi var vel egentlig 3-4 stykker som tusla sammen hjemover, men jeg tror jeg gikk litt fortere enn de andre og endte derfor opp med å gå alene. Jeg hadde så sinnsykt tisse-krampe, du veit sånn at du nesten ikke klarer å holde igjen. Sånn at du tenker et skritt til nå, så renner det av seg selv… Mens jeg tusla bortover gata fra Gunerius og mot Grønland var det en mann i hæla på meg, ikke av Norsk opphav, men likevel en velstelt mann. Tipper kanskje 20 år eldre enn meg selv.

“Bli med meg på Plaza da”      -Nei takk du.
“Jo kom igjen da, bli med”       Jeg prøver å ignorere mannen…

Jeg kjenner at tisse-krampa mi begynner å ta overhånd og jeg kjenner at jeg MÅ sette meg på huk i et par minutter for å kunne klare å holde urinen inne til jeg har kommet meg hjem. Men hvordan skal jeg da bli kvitt innpåsliten eldre kar som vil ha meg med på plaza? 

“Det blir koselig, bli med”

Jeg klarer ikke lenger, jeg MÅ bare sette meg på huk. Og det må jo være det lureste jeg har gjort for idet jeg setter meg slipper jeg den høyeste, lengste, mest illeluktende, maskinpistol fisen på lenge. Mannen kikker utrolig rart på meg… Og går. Jeg blir sittende og flire for meg selv! 

Så jenter, gjør dere selv usexy hvis dere skulle være så uheldig å havne i en litt ekkel situasjon. 

Dette er egentlig en rimelig ekkel episode, man skal da vel absolutt ikke spørre fremmede yngre jenter på gata om de vil bli med deg på plaza. Men nå, så mange år etter kan jeg sette meg ned å le av hele episoden, og det kun fordi jeg feis han vekk. Haha! 

Bohemen Tattoo i NYE LOKALER NÅ!

God Søndag alle sammen, her har det vært stille fra meg i helgen, men det er ikke uten grunn. Vi har nemlig flyttet lokalet! Og vi som hadde planer om å åpne mot slutten av mai – senest 1 Juni, Vi åpner offisielt allerede Mandag 9 Mai. HVOR STAS? Likevel, vil det faktisk også være mulighet for å tattovere seg i det nye studioet allerede denne uken, hvis du skriver i innboks på https://www.facebook.com/bohementattoo/?ref=bookmarks for å booke din time, det vil nemlig ikke være åpent som vanlig til åpningstider denne uken med mulighet for å komme innom. Det vil kun være åpent for den som setter opp time -Så førstemann til mølla! Det vil selvfølgelig også være hyggelige åpnings priser, med små motiver til 500-1000,- ! Og det vil bli kjørt dette tilbudet HELE MAI måned! Grunnen til at vi ikke offisielt åpner enda er alle de praktiske tinga som må gjøres i løpet av uka, men vi tar gjerne inn noen av dere likevel 🙂 

Lasse vil kjøre 3000,- for heldags session de siste 3 dagene i mai! Fort deg å book din time 🙂 

Så nå er vi altså å finne i Kirkegata 5 på Langestrand, LARVIK fra NÅ! 

Legger ved litt bilder fra den nye plassen:













 

Dagens snapstory:

 

Velkommen hit til oss! 

– Talla & Alana     (Lasse som gjester ca 1 gang i måneden, og lærlingen Edel)

 

Du vil alltid bli ekskludert!

Altså, sånn er livet, du vil ikke alltid bli invitert med på ting, og du vil ikke alltid føle deg som den kuleste personen. Betyr det at man er et mobbe offer for det om? isåfall sliter jeg, hehe.. Det er mange ganger mine venninner gjør ting uten at jeg blir invitert med, jeg er ikke noe mindre gla i dem av den grunn. På samme tid så er det mange ganger jeg arrangerer middager eller vorse hvor jeg ikke kan invitere ALLE, for det har jeg rett å slett ikke plass til, dessuten så blir jo alt alltid helt kaos om man er for mange folk. 

Det viktigste her i livet når det kommer til sånne ting som dette er at man snakker pent til hverandre, og er snille med hverandre. Men man kan ikke alltid invitere alle med på ting, det passer seg rett å slett ikke alltid. Man er ikke et mobbe offer for det om man blir ekskludert fra en fest, eller en bursdag, man blir ikke snakket dritt om selvom man ikke blir invitert med ut på kafé, alle voksne mennesker vet dette. Så hvorfor skal vi ikke lære barna våres det samme? Det er jo sånn livet er i realiteten, og det kommer aldri til å endre seg. Man kommer aldri til å bli invitert med på alt, man kommer aldri til å være like god venn med alle, sånn er det. Men på ett eller annet tidspunkt i livet så har man funnet sine aller nærmeste uansett, man vil aldri være helt alene, de aller fleste har én eller fler som er virkelig tett på. Man kan ikke fremprovosere vennskap, man kan ikke påtvinge at folk skal være gode venner, det er rett å slett ikke alle som passer sammen, sånn er det jo bare. 

Det merker jo jeg når jeg sitter på jobb også, det er ikke alle kundene mine jeg prater like godt med, men jeg snakker ikke dritt om dem fordet? Jeg misliker dem ikke av den grunn. Praten bare flyter ikke like lett, og sånn er det -ganske enkelt! 

Si at du til helgen skal ha 3 veninner på besøk, ei du har kjent siden første klasse, ei du har kjent siden ungdoms-skolen og ei du møtte på BI, dette forteller du til 2 av dem du jobber sammen med, og inviterer med dem også, altså de 2 du snakker aller mest med på arbeidsplassen. Skal da de 25 andre som jobber på samme sted føle seg eksludert? skal de i det hele tatt bry seg om at de ikke har blitt bedt på et glass vin og jordbær? Burde de føle seg mobbet da? NEI! 

Jeg mener at det er vår jobb som foreldre og gjøre våre barn sterke og klare for det voksne liv, for det er som det er, og det starter allerede i første klasse, man kan fortsatt ikke påtvinge vennskap. Om min datter ikke blir invitert i en bursdag, gråter ikke hun på nesen over det, hun vet at det er ingen ting å være sårbar over, det er rett å slett bare sånn livet er, man kan ikke alltid være med på alt. Og man vil aldri bli invitert med på alt, og man vil heller aldri ha tid til å bli med på alt, og heller aldri ha tid til å være venn med absolutt alle i samme by som en selv. Man velger tidlig ut sine nærmeste, hvorfor skal vi hindre barna i det? 

Denne uken fikk jeg en lapp fra skolen, hvor de ville at vi skulle invitere alle jentene i klassen i bursdag, siden noen følte seg ekskludert, da dette har skjedd noen ganger. HVORFOR LA BARNET DITT FØLE SEG EKSKLUDERT AV DEN GRUNN?  Ikke lær barnet ditt at man skal bli lei seg, være sårbar om man ikke blir bedt med på en ting. For sånn er livet, og dette vil du møte til den dag du skal i grava. Bygg opp barnet ditt til å være sterkt, og ikke bry seg om en j**** bursdag. 

I fjor, altså når min datter gikk i første klasse inviterte jeg alle jentene i klassen, skal jeg fortelle åssen det gikk? Min datter lekte med dem hun allerede da hadde begynt å komme tett (de samme hun er tett med idag), et par andre jenter som nok også er tette var på rommet til min datter og lekte, og de resterende 3-4 jentene? De satt og laget looms med meg i stua. Tror dere at disse jentene følte seg noe mindre ekskluderte av å faktisk være til stede i denne bursdagen enn de ville gjort om de ikke var invitert? Tror dere at jentene oppe på rommet til datteren min hadde brydd seg med om det var på nettop hennes rom de var, eller hjemme hos en av dem for å leke? Svaret er nei. Altså de 6 jentene min datter lekte med var i grunnen de som trengte å være der. 

Vi fikk i første klasse en beskjed fra skolen om at enten så inviterer man hele klassen(HVEM HAR PLASS TIL DET?) Ellers inviterer man alle jentene fra klassen, og det har jeg nå prøvd. Hvis man ønsker å kun be noen, er dette ok, så lenge man ikke inviterer til bursdag i skole tiden, altså levere ut lapper til kun noen. Så i år, sendte jeg en sms til mammaene til de Angelica leker mest med, altså 6 jenter(og den ene av dem er min lillesøster, som går i samme klasse, og de er som søsken) så da tenker jeg at egentlig er det kun 5 jenter fra klassen hun leker mest med, og det var de samme som det hadde vært året før. Det er de samme 5 jentene jeg har kjørt henne til å fra for å leke om ettermiddagene, og helgene, altså de 5 jentene hun har noe med å gjøre. Så selvfølgelig holder det i massevis å invitere kun dem i bursdag. De andre ville nok følt seg utenfor om de faktisk hadde blitt bedt, for da kunne de sikkert kjent på det å bli eksludert.

Hvis jeg som mamma skal ha grillfest feks, og invitere 3 av de andre mødrene fra klassen til min datter, dette er faktisk helt realistisk, det har skjedd, og det vil mest sannsynlig skje igjen, betyr det da at jeg må be mødrene til alle jentene i klassen? 

Og selvfølgelig skal vi la barna våre være tett med akkurat dem de selv vil, det har ikke vi som foreldre noe med, vi skal ikke påprakke dem vennskap, vi skal ikke bestemme hvem som skal leke med hvem. Men vi skal lære dem gode verdier, som at de ikke skal mobbe, ikke være stygge i munnen med hverandre og rett å slett det å være snille med hverandre. Men hvem de selv velger å ha som nærmeste venner, det bestemmer de selv. Utover det er det også våres ansvar og bygge dem opp såpass at de tåler å ikke bli invitert med på ting, for dette vil de møte på hele livet! 

Det med samhold blant barn i en klasse, det er skolens ansvar, at min datter oppfører seg pent på skolen og er snill med medelever er mitt ansvar. Skolen får stå for å prøve å nytteløst og bygge opp vennskap som aldri kommer til å fungere på tvers av “vennegjengene”. Jeg er selv jente, jeg har selv ikke blitt invitert i bursdager til alle, og jeg bærer ikke noe nag av den grunn. Det er mange bursdager jeg også har droppet å gå i fordi jeg har følt at her er jeg bare bedt fordi de føler at de må be meg, og da er det faktisk værre å bli bedt, enn å ikke bli bedt! 

Skolen får gjøre hva de vil i “dems tid” med barna, og jobbe med klassens samhold og alt annet fis de mener er viktig. Så gjør vi vokse, som vet hva livet innebærer gjøre det vi vil med våres barn de få timene som er igjen av en dag til oss. Og lære dem hvordan livet faktisk fungerer, og gi barna våres nok guts til å gå rakrygget igjennom all motgang. Ingen skal komme her å prøve å bestemme over hverken min eller min datters fritid. Det holder lenge med at de teite leksene (som de ikke burde hatt, da kunne de heller hatt en time lenger på skolen) tar så mye tid av min og min datters fritid. Om jeg vil delta på utflukter med barna utenom skoletid, og hvem hun skal be i sin bursdag, det bestemmer jeg og henne sammen, og kun oss. Det er rett å slett INGEN som har noe med hva vi bruker vår fritid på! Om hun heller vil leke med nabojenta enn å dra i bøkeskogen å leke med klassen på en Søndag, -så værsegod!

….og blir hun ikke bedt i en bursdag her eller der, så neivel, drit i de… Hvorfor bry seg å legge seg opp i alt? Jeg kommer heller ikke til å begynne å invitere alle jentene til min datters fremtidige bursdager, jeg ber heller ikke alle venninnene mine til mine egne bursdager. Mennesker er mennesker, og vårt liv, -ja, det er vårt liv, med våres valg! Ingen skal komme her å velge for oss. Samfunnet krever allerede for mye av våres barn, og vil at de skal være “voksne” til å lære og være borte fra foreldrene sine mange timer i løpet av en dag allerede fra barnehagetid, så da får jaggu samfunnet tåle tilbake at barna våre er voksne nok til å velge sine egne venner også! 

-Over og ut! 

 

På landsdekkende tv denne gangen..

God morgen! 

Idag har jeg fri, det er sinnsykt deilig i å med at jeg skal jobbe hele dagen imorgen, så da må jeg snike til meg en helge dag idag istedet, hehe! Blir jo ikke det samme når vekke klokka ringer 06.30 og man må få unger og mann avgårde på jobb og skole, men nå har jeg tatt litt helg. Kanskje jeg til å med skal snike til meg en power nap? Jeg har hvertfall lagt meg tilbake i senga, blogger og driver å rydder i spillelista til Angelica på spotify, som da ender i at jeg sitter å hører på hennes musikk, det gjør egentlig ingen ting siden hu stort sett liker det samme som jeg gjør. 

Husker dere at jeg i fjor høst plutselig hadde trynet på forsia av lokalavisa da jeg ble kontaktet av en journalist på grunn av bloggen? ( http://tallatroll.blogg.no/1447406264_med_ansiktet_p_forsid.html ) og at utifra det ble jeg kontaktet av tv vestfold for et intervju ( http://tallatroll.blogg.no/1447915523_p_tv_vestfold.html ) og nå har jeg jaggu klart å få trøkt trynet mitt ut i offentligheten igjen, denne gangen blir det mere landsdekkende, dette er da i sammenheng med jobb. Så da får jeg mine 10 sekunder med fame på tv til høsten. Jeg kan selvfølgelig ikke fortelle om noe som helst, men jeg kommer til å oppdatere dere når episoden skal bli sendt;) 

Om dagen er jeg så sinnsykt nyforelska, IGJEN! Jeg er det hele tia, hvor mange ganger kan man bli nyforelska? Og mer og mer forelska? Jeg er rørt hele tia, og det å kjenne på at man er SÅ gla i noen er til tider rett å slett slitsomt, men på samme tid super deilig når man vet at det er gjensidig. Jeg er så utrolig takknemlig og heldig som får lov til å oppleve kjærlighet på denne måten, evig ekte dyp kjærlighet. Jeg gleder meg til resten av mitt liv med deg, Frederik <3

 

Talla + Frederik = Sant!

Jeg leste no rykter på denna internetten igår om at våren skulle komme neste uke?! Det håper jeg så inderlig stemmer, herregud som jeg savner en sol som varmer, en bakke som er tørr, og muskler som ikke er vinterstive.

Livet er herlig dere, sånn virkelig. Det er så sjørt, lev i det mens du er i det, man aner aldri når det er over for denne gang. Sett pris på det du har, og skap din egen drøm til virkelighet. 

Ønsker dere alle en fantastisk helg 🙂 

 

Ja til at barn skal ha frihet til selv å velge!

Innlegg rettet mot denne saken http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/hyre-i-telemark-vil-vurdere-hijabforbud-i-barneskolen/3423195347.html At ikke dette har blitt gjort for lenge siden er jo helt utrolig spør du meg. Hijab er ikke påkrevd innen Islam, og er bare en måte og kontrolere mennesker på spør du meg, og at vi tillater dette i Norge er jo helt utrolig? Når ble hodet et sex symbol? De sier at det må gå med disse antrekkene, altså klærna(burkaen) og hijab for å dekke til kroppen og ikke fremtrede som sex symboler, men jeg etter min mening synes man kan gjøre det samme i en løs bukse og en hettegenser? Alle klær som ikke sitter stramt burde jo være akseptert? Og akkuratt når det kommer til hijaben så skjønner jeg ikke hva hodet har med og være et sex symbol og gjøre? Så gå med lue da eller dra på deg hetta? Om det er så viktig og dekke til håret? Sett det opp istedet for å gå med deg ned? Jeg mener nå at ansiktet skal være framme, så man kan se folk i øynene. Jeg vil også påpeke at mystikken kommer mere frem ved at de gjemmer håret, og at dermed hijaben får omvendt vikning? At nettop hijaben BLIR et sex symbol? Jeg mener nå at her i Norge skal vi få gå med det vi vil, ikke fordi vi MÅ men fordi vi vil. Det er hvertfall en vrangforestilling for muslimske barn at de tror de må gå med hijab, når det på ingen måte er påkrevd. 


Jeg mener at barn selv skal få velge, akkuratt som jeg heller ikke synes barn skal døpes med mindre de blir ORDENTLIG oppdratt i kristen tro. Eller at jeg heller ikke synes at små gutte babyer skal bli omskjært, det samme gjelder hijab bruken. Barn skal ha lov til selv og velge, NÅR de har blitt store nok til å ta egne valg.  

-Slipp håret fram og la ansiktet komme til syne.