VÅKN OPP

 

Okai dere! Nå må jeg bare dele dette med dere, snakket om det på @jovialemammaer snapchat igår, og litt på min egen insta story, men jeg føler at dette er et såpass viktig tema, at jeg ønsker å skrive det ned, så kanskje flere der ute kan se det, og reflektere litt mer over hva de muligens utsetter sine egne for.

Alt startet med at jeg, som jeg alltid gjør – prøvde å dele mitt budskap til seerne mine! Jeg prøver å lære folk å “gi litt mere faen”, ikke sette begrensninger for seg selv i eget liv, pga hva andre skulle måtte mene, uansett om det er familie, venner, bekjente. Det er alt for mange som ikke tør i gjøre ting, bare fordi de er redd for hva andre skulle mene om det. Jeg tenker at som influenser/ en som har mulighet til å påvirke andre litt, at det er SUPER VIKTIG å lære folk å leve SITT EGET liv, FOR SEG. Altså selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser, ikke være den største egoisten, og overkjøre andre totalt, -det er ikke hva jeg mener. Men at folk skal leve og gjøre det DE ønsker for seg selv, ikke hva andre ønsker for dem. SI NEI, hvis det er noe du ikke vil, og si JA til alt du har lyst til UANSETT hvor mange som rister på hodet av det.

 

Men da jeg kjørte hjemover, satt jeg å tenkte, HVA er det egentlig som får folk til å sette disse (for meg, ikke eksisterende) grensene for seg selv? Og det gikk egentlig kaldt nedover ryggen da jeg fikk tenkt meg om. For… Er det ikke sånn at mange foreldre/ besteforeldre osv allerede fra barn er små, begynner å skulle forme dem? Jo, det er det. Og ikke alle barn kan leve opp til ANDRES livsplaner for dem, såklart skal vi være gode støttespillere, og guide i rett vei. Men å ta viktige valg for barna våres? Foreksempel hva gjelder yrke? Tenk på hvor mange krav man stiller til egne barn. Man kan jo ikke velge at “øy, du skal bli lege og komme hjem med toppkarakterer”, hvis barnet har interesse for feks landbruk. Barnet vil jo aldri føle mestring av å gå på en skole som ikke “gir” dem noe, og hvertfall ikke klare å få toppkarakterer. Tenk hvordan det er for et menneske å konstant gå rundt med følelsen “jeg er ikke god nok”, “det jeg gjør nå, er ikke bra nok”. Rett å slett det å IKKE KLARE å leve opp til andres forventninger. Det å prøve å følge en sti noen velger for deg, ikke den du egentlig ønsker å gå selv.

Det er jo helt grusomt at bla foreldre, gjør dette mot egne barn. Her kommer psykisk helse rett inn i bildet. Og jeg ble nesten 100% sikker på, der jeg satt å tenkte. At mange selvmord kunne vi vært foruten, hvis man bare hadde latt egne barn gå sin egen vei i livet, og støtte dem -SOM VI FORELDRE SKAL. Vi har faktisk bare barna våre til låns, og det er vår oppgave å gjøre dem til den beste utgaven av SEG SELV, ikke miniversjoner av oss selv.

 

Dette lå ikke lenge på min story før det begynte å bugne i innboksen, fra både unge og godt voksne – som følte at de aldri hadde klart å leve opp til forventningene til dem rundt seg. Hvordan det for noen av dem hadde skapt mange problemer, da i forhold til psykisk helse. Det var èn historie jeg beit meg spesielt merke i…..

 

Foreldrene hadde valgt videregående skole for henne, hun ville noe annet for sitt liv, -men det hun ville ble hverken sett eller hørt. Hun drev med hest på fritiden, og det var der hun hadde mestringsfølelse. Skolen gikk sin gang, og hun kom hjem med dårlige karakterer. Foreldrene truet med å ta hesten om hun ikke skjerpet seg. -NOE DE OGSÅ GJORDE!! Fjernet det eneste hun hadde i livet, som hun selv ønsket, det eneste som ga henne mestringsfølelse. Hun hatet skolen – alt gikk ned, skikkelig ned, psykisk, og hun prøvde å ta sitt eget liv. (SOM FØLGE AV AT NOEN PRØVDE Å BESTEMME, hva hun skulle jobbe med å bruke livet sitt på) Heldigvis, så var denne jenta såpass “oppegående” at hun skjønte problemet, og flyttet langt vekk, og startet på den videregående skolen hun hadde ønsket seg.   Hun har enda ikke turt å snakke ordentlig ut med foreldrene om dette, og er voksen idag. Foreldrene føler seg angrepet hvis de kommer inn på temaet.

Altså, jeg kjenner jeg blir så lei meg! Tenkt så mange barn og unge som går igjennom dette, og andre psykiske problemer, kun fordi de ikke klarer å leve opp til forventningene foreldrene har til dem, øvrig familie, eller ikke minst SAMFUNNET! Det er helt grusomt. Og det værste er at barna nok ikke skjønner hvorfor de har det sånn, et barn i puberteten er verdensmestere i å klandre seg selv. Istedet for å se at det kanskje er noen rundt dem som er problemet, og ikke dem selv.

 

Og det gjør det bare enda vitkigere for meg å spre min hjertesak, mitt budskap, LEV DITT LIV!!

GI LITT MERE FAEN!

Ta en tattoo, reis jorda rundt, få barn selvom du har bikka 40, SPEAK YOUR MIND! Ikke la noen pelle deg på nesa!

 

Ta vare på dem rundt deg, barna dine, familien din, lytt til hva de ønsker for seg selv og sitt liv. Og la dem få leve -SITT LIV <3

 

 

Ha en fin dag.

-Talla

Det var engang.

Da var det vel på tide og fortsette der jeg slapp, forrige runde fikk dere barndommen, nå skal dere få ungdomstia. Ungdomstria? Neida… Joda… Men man lærer mens man går.   Jeg kjenner at det er litt vanskelig å finne den gyllene vei på hva jeg skal dele på blogg, når jeg har sett for meg at jeg skal skrive en bok engang, enda mer utdypet om alt sammen. Men jeg klarte det på forrige innlegg, så da skal jeg jaggu klare det denne gangen å.

 

Så da spoler vi tilbake tiden til Talla på vidregående, jeg valgte tegning form og farge, jeg tivdes veldig godt, selvom jeg var den med mest fravær på hele skolen, da jeg gikk på grunnkurs. -Ikke fordi jeg skulka og ikke var på skolen, men fordi jeg hang i kantina, PÅ SKOLEN.. Så dumt.. Tror jeg hadde noe så grusomt som 20 dager og 127 timer fravær første året. Flaut å tenke tilbake på idag. Jeg kom ikke overens med matte og naturfaglæreren, så der var jeg ikke i det hele tatt. Læreren jeg “hadde” valgte å gi meg 3 i begge fag, sikkert for å slippe at jeg skulle ta dem opp igjen året etter, det var nok gjensidig uspiselighet. Jeg var på skolen for å drive med nettop det jeg gikk, tegning form og farge. Kunst og kulturhistorie fenget en del. Men jeg gikk ganske bra i nekt på alt annet. Når jeg da kom meg i 2 klasse skjønte læreren min MEG og greia mi, og lot meg jobbe på min måte uten å gi meg fravær, karakterene blei bedre – men i takt med det begynte jeg også å feste enda mer, og enda hardere.

Den gamle klassen min fra Danmark skulle ha sånn reunion etter barneskolen og jeg ble invitert. Jeg hadde jo trossalt kontakt med flere av dem fortsatt og bestemte meg for å reise. Besøkte da først gamle naboen “over hekken” noen dager, og reiste på reunion. På festen møtte jeg igjen “M” min barndomsforelskelse, og vi fant brått tonen. Jeg reiste videre til “C”, bestevenninna mi, og var der noen dager før jeg reiste tilbake til Norge.

 

Det ble mye MSN og teksting med “M”, og vi fant til slutt ut at vi skulle være en greie. Han kom på besøk til Norge, og jeg følte vel kanskje at jeg ga meg ut for å være mer “ordentlig” enn det jeg egentlig var, ovenfor ham.

Sommeren nærma seg og jeg sa til læreren min at jeg kom til å droppe ut, jeg måtte ut fra det miljøet jeg holdt på å havne inn i, og jeg trengte å komme meg vekk fra diverse. Hun nærmest tryglet meg om å bli, og kunne ikke skjønne noe i å med at karakterene mine var så bra, og jeg kan jo skjønne det, at jo mer jeg personlig mista fotfestet, jo bedre presterte jeg på skolen… Det er jo spesielt!

Meg og noen kompiser skulle på Roskilde festival, året var 2006. Vi tok Peter Wessel over, kjørte igjennom Jylland, jeg som skulle guide sovna i bilen, så da havna vi i Tyskland litt, siden de da glemte å ta til venstre mot Fyn og Odense… Brødhuer! På veien sa jeg at de kunne sette meg av på Roskilde togstasjon, så det gjorde de midt på nattan, så jeg tok morgentoget til Køben, så videre til Hillerød. Ringte min gamle “over hekken nabo”, og han sa at han og gutta var på telt tur. Så jeg fant dem- og overrasket “M”.

Det tok vel et par uker før mora mi lurte på når jeg egentlig kom hjem, men jeg hadde alt skaffet meg jobb og bestemt meg for å bli. ..

Det varte ikke lenge med meg og “M”. …

Så kom våren 2007, og mormor ble syk, alvorlig. Og jeg var redd for å miste henne, jeg måtte hjem! I nærheten av henne helst. Så da fant jeg meg en leilighet i Skien, – tilbake til Norge. Jeg var masse sammen med mormor, hun klarte å slutte og røyke og har vært bedre siden(og lever enda:)

Jeg møtte pappaen til eldstejenta da jeg bodde i Skien, vi hadde masse felles kompiser fra tia jeg var mye hos tanta mi. Vi hadde en liten greie i få måneder, men droppa det.

Roskilde 2007, lets try again? Jeg dro – OG VAR DER! På camp med mage gøye folk fra Skien, og pappaen til Angelica. Herregud som jeg kosa meg på Roskilde, så mye bra konserter, møtte på mange av vennene mine fra Danmark, og nøt masse bra musikk.

Da jeg kom hjem fra festival, var jeg noen dager i Skien, før jeg bestemte meg for å dra å være litt hos mora mi. Henge med gamle kjente i Larvik og nyte glade sommerdager.    Men den siste helgen i August, skulle livet mitt bli snudd på hodet. POSITIV GRAVIDITETS TEST!

Håper dere koste dere med lesingen, neste innlegg blir “ung mor”.

-Talla

 

Spørsmål fra dere:

  1. Hvor og hvem var du når du var 16 år?        -Jeg var på vei til å forville meg inn i festing, men på samme tid veldig kreativ, og jobbet på ungdomshuset Kongegata i Larvik.
  2. Hva var dine planer for framtiden da?         -Jeg hadde ingen planer, og ønsket ikke å ha noen. Jeg følte at livet hadde vært så begrenset så lenge, m.t.p mye passing av søsken osv. og jeg hadde bestemt meg for at jeg ALDRI skule ha barn selv, jeg ville leve mitt liv.
  3. Hva ville du sakt til den 16 årige deg nå?      -At alt ordner seg, alltid. Man “får” aldri mer enn man kan tåle.
  4. Hvor gammel var du da du fikk din første tattoo?      -Det skjedde på skjærtorsdag i kjent strømstad stil, fergen over.. om jeg var 15 eller 16 år kan jeg ikke huske.
  5. Når var ditt første kyss?     -Åhh sånn rett på munn tror jeg ikke jeg kan huske, kanskje 8 klasse? Jeg var aldri spesielt opptatt av “kjærester” og gutter sånn, de var kompisser. Men det tok jeg igjen i seinere år, haha!
  6. Når hadde du din føste kjæreste?             -Sånn utenom barneskolen? Hadde et par i 7 klasse, ingen før det. Men sånn første litt “langvarige”(på den tia) var i 8 og 9 klasse.
  7.  Populær eller holdt deg for deg selv?          -Jeg hadde hue i sanda fra jeg var født til jeg begynte i 8 klasse, etter det har vel det hue mitt stikki seg fram overalt hvor det kan:)

First thing first

La oss starte, igjen… Det har vært stille fra meg her en veldig god stund. Men som mange har fått med seg er jeg aktiv på @tallatroll snapchat daglig med vlogging, og jeg er en del av @jovialemammaer snapchat konto. Jeg har hatt fokus på vekst på andre sosiale medier en god bit nå, men ser at jeg er klar for å starte igjen her også. Også mye fordi jeg tar opp en del viktige temaer på snap, og ser at jeg ofte blir sittende å repitere meg selv, til noens kjedsomhet. Da er det bedre å ha innlegg her på de mest omtalte temaene.

Nå har jeg kjørt en spørsmålsrunde over de siste to dagene, angående hvilke temaer mine følgere kunne tenke seg at var nedskrevet, og har fått et lass av flotte svar.

 

So… first thing first.

 

Barndommen min. La oss prøve å ta dette fra start og til nå, dere ønsker å bli ordentlig kjent med meg, og hva/hvor jeg kommer fra. Og det skal dere få bli, over flere innlegg.

 

La oss hoppe tilbake i tid, et godt stykke. Til før min tid. -Vi hopper inn i min mors liv, eller.. min mors fortid, blir korrekt å si. Hun er oppvokst på Hamar, i en rekkehusleilighet, sammen med mammaen og pappaen sin, og lillesøstra si. Min bestefar hadde vært gift før og hadde derfor tre barn, før han ble gift med min mormor. Så det betyr at min mor har altså 4 søsken til sammen, èn hel, og tre halve. To søstre og to brødre, som er tvillinger…       Min mor gikk skigymnaset i Trysil, der møtte hun -det som den gang da var- kjærligheten i hennes liv! Utifra sånn jeg har forstått det, var jeg et påtenkt barn, selvom de var unge. Jeg ble unnfanget på en kjærlighetsferie på Lanzarote.     Min mor og min far bodde på gården til foreldrene til min far i Trysil. Da det ble kjent at min mor var gravid, som 19 åring! Ble hun anklaget av hans foreldre for at det ikke var hans barn, at hu var ute på vift på bøgda, og kom hjem fra jobb til en låst dør, og det var byttet lås også. De ville altså ikke kjennes ved dette. Min mor var ikke “bra nok” for mine “besteforeldre”, og min far var en svak vattpikk, -på godt dansk!

Mormor og bestefar, altså på min mors side, hadde flyttet til Porsgrunn på denne tiden, da min bestefar opprinnelig var fra Skien.    Bestefar dro til Trysil og hentet min gravide mor, og hun flyttet også da til Porsgrunn.

6 September 1988, den gang var det fødeavdeling på Porsgrunn sykehus, så der ble jeg født.  Bestefar ville døpe meg, så jeg er det eneste barnet min mor har, som ble døpt. Og jeg ble døpt: Katharina..  Min far og hans foreldre krevde DNA tester, og fant da ut at han ikke slapp unna med detta avkommet, jeg var hans! Så de prøvde litt forsiktig med samvær i noen år, ikke noe jeg husker noe av egentlig, bare èn episode. Som også var “siste gang” jeg så ham.

Da jeg akkurat hadde funnet språket, sa jeg “du må vente på,Talla” “Talla” ditt, Talla datt…. Ikke veit man hvem Talla var, om det var min usynlige venn, eller om jeg omtalte meg selv som Talla.. Uansett resulterte det i at hele familien begynte å kalle meg for Talla.

Jeg hadde en veldig nær relasjon til både mormor og bestefar de første åra mine <3

 

Da jeg var 4 år? Nærmere 5 kanskje, møtte min mor en danske. Han var broren til ei mora mi jobba sammen med på den tiden. Det var kjærlighet det, skikkelig å, så vi flytta til Danmark. Nødebo, like utenfor Hillerød, typ 30 minutter fra København.

Vi bodde på en liten bondegård, vi eide ikke, men vi leide på gården. Det var idyllisk, det var 3 hester, griser, sauer og kuer. Mora mi laget seg en nydelig urtehage, og det beste av alt, gården lå i enden av et stort boligfelt, masse barn i gatene, jeg var masse ute å lekte, stod på rulleskøyter og sykla. Hun som ble min beste venninne bare få minutter nedi gata. Han som ble min beste kamerat bare rett over hekken. Jeg husker barndoms åra i DK som veldig idylliske, jeg trivdes på skolen, jeg trivdes der vi bodde, jeg trivdes i det meste. Han som ble min stefar, jeg kalte ham aldri det men.. Jeg kalte ham ved navn, la oss bare kalle ham “K”. Han var så flink med meg, lå på gulvet å bygde med lego i timesvis, vi lekte med biler sammen, alene tid med han, var det beste jeg kunne ha. Vi snik spiste is og jeg var ofte med ham på jobb. Jeg har mange gode minner med ham. Jeg har også mange nære fine minner med mora mi fra barndommen, jeg var med henne på astrologi skolen i København noen ganger, vi bakte sammen og hun var med meg ut å stod på rulleskøyter ofte. Det var en gøy tid. Altså når min mor og “K” møttes, var min mor 24 og han var 18, så de var jo veldig unge, og veldig lekne. Men de beste minnene har jeg absolutt fra da jeg enten var alene med ham, eller alene med henne. De to sammen var aldri noen bra mix, og jeg var som barn vitne til flere ting et barn hverken skal se eller høre, jeg opplevde også flere ting personlig som et barn ikke skal oppleve.

Bestefar gikk bort i sitt hjerteinfarkt nr 3, da jeg var 6 år. Det var og er enda trist jeg ikke fikk vært mye med ham den siste tiden, pga avstanden.

Jeg ble også forelsket, eller betatt, barne forelska da jeg begynte i “børnehaveklasse” (førskolen). La oss kalle ham “M”. Han var min store kjærlighet igjennom alle skoleåra i Danmark. Jeg gikk Førskolen, 1 og 2 klasse der.

Mitt største forbilde som barn, var onkelen min. Han hadde langt hår i hestehale, var en “biker” type med tattoveringer. Den snilleste mannen jeg noen gang har kjent, med et hjerte av gull. Selv med det tøffeste utsende. Han var kjæreste med helsøstra til mora mi i mange år. -alle mine barndomsår. På bildet over her, har jeg kledd meg ut som onkel “M”.

Jeg var mye på turer med mormor på hytta vi hadde i Morgedal, jeg var alltid mormors jente, særlig etter bestefar ble borte.

Mora mi og “K” hadde i mange år prøvd å få barn, det var ikke så lett, og de mistet noen ganger. Men da de hadde bestemt seg for å flytte til Norge “satt den”. Vi flyttet da altså til Larvik, ikke Porsgrunn/Skien hvor resten av familien bor. Larvik var nært Porsgrunn, og god ferge forbindelse med Petter Wessel til Danmark.

SÅ, da vi kom til Norge, da Larvik, Gutterød (ved Tvetene og Tanum) litt sånn bondslig til, med agurk gartnerier som nærmeste nabo, -fjernet de jo førskolen i Norge og alle måtte “hoppe over” et trinn. Så jeg hoppet altså rett fra 2 klasse, til 4 klasse. Samme året jeg ble 10 år, fikk jeg også en lillebror. Barneskole åra mine fra 4-7 klasse er veldig grøtete for meg, alt går liksom i ett. Det var mye krangling mellom mora mi og “K”. Dårlig magefølelse på hjemmebane, og jeg gruet meg ofte til å komme hjem fra skolen. Da jeg begynte i 4 klasse, var det ei til som begynte på likt som meg i klassen, som også var ny. Meg og henne ble knoll og tott, og var uadskillelige i mange år. To år etter lillebror kom, kom lillesøster. Jeg er altså 10 år eldre enn min lillebror og 12 år eldre enn min lillesøster.

Det ble tøffe tak på hjemmebane, mora mi og “K” ble separert etter 9 lange år, -ja, de var gift!

Så da var min mor typ 32? 33? Singel, med en datter på snart 13, en på 3 år og en på 1 år… Vi leide en leilighet på Langestrand i noen år, hu måtte jobbe ræva av seg for å få endene til å møtes. Doble skift, nattevakter, alle tak som måtte til for å få endene til å møtes. Jeg passa søskna mine masse, måtte til å med skulke skolen et par anledninger for å passe på dem. Når jeg sitter med venninner den dag i dag, og mimrer tilbake på de første åra på ungdomsskolen, sier de alltid “å du hadde alltid med de søskna dine”. Men de var alltid med, og det var vel der omsorgspersonen i meg våknet til liv, og ikke minst entusiasmen over å lage mat. På samme tid følte jeg ofte at jeg “gikk glipp av ting” fordi jeg måtte passe barn, og det gjorde nok at når jeg først hadde “fri” til å være den ungdommen jeg var, at jeg da testa grensene og var mer obsternasig. Jeg drakk alkohol i tidlig alder, og var rundt på fester med dem som var noen år eldre.

Jeg var mye på besøk hos tanta mi i Skien i ungdomsskole åra (og videregående), jeg “flykta” liksom litt dit, hadde en del venner i Skien og Porsgrunn. Hun og onkel “M” hadde gått fra hverandre, og hvor ironisk var det ikke da hun fant seg en danske med samme navn som han min mor hadde vært gift med?! Og hvor enda mer ironisk ble det ikke, da min mor begynte å date en kar som het “M”. Det varte dog ikke for noen av dem.

Jeg gikk 8 og 9 klasse på Tanum ungdomsskole i Brunlanes, og i slutten av 9 klasse kjøpte min mor en rekkehus leilighet på Tagtvedt, så jeg prøvde å “pendle” til Tanum med buss en liten stund, men ville da heller flytte meg over til ungdomsskolen som ble nærere hjem, dessuten hang jeg likevel med mange av dem som gikk der, i det daglige. Så jeg gikk altså da 10 klasse på Mesterfjellet ungdomsskole.

Faren min, er altså helt ute av bildet. Vært det i alle disse årene. Jeg sendte ham selv en SMS i 9 klasse, og var på besøk hos ham og kona et par ganger, siste besøk endte i at jeg ble møtt på samme måte som min mor ble møtt, dengang da foreldra hans hadde fått vite at jeg var i magen- koffertene mine var på trappa og døra låst, etter jeg hadde vært ute en tur.

…Tenker det “holder” for ett innlegg, der har dere fra fødsel til 10 klasse. Så får neste innlegg bli vidregående åra, og årene jeg var tilbake i Danmark, neste etter det får bli da jeg ble ung mor. OSV. Så dere får bare henge på framover.

 

Svarer på litt spørsmål her på slutten:

  1. Hvilke drømmer hadde du som barn?       -Jeg kan huske jeg sang til min mor, helt fra jeg var liten (før vi flytta til DK) at “jeg skal male hele verden, lille mamma” Jeg tegnet, så å si hver dag, jeg dreiv med masse kreativt på barnerommet. sneik tegnesaker oppi senga etter leggetid, og sovnet til å tegne. Tror det var min måte å finne sjelefred på, og ikke tenke/være bekymra for disse to voksne som ikke passet sammen. Drømmen min var nok bare sjelefred, og det å kunne være kreativ og glad.
  2. Beste minne fra barndommen?       -Må være de utallige roadtripsa jeg hadde alene med mora mi, til Norge, og andre steder. Da det var bare oss to, høy musikk i bilen, mine dansende føtter og rein glede. Nært og godt.
  3. Hvordan var du som barn?         -Jeg var innadvendt, rolig, sky helt til jeg evnt ble varm i trøya. Men jeg levde litt sånn i min “egen boble”, var opptatt av fantasti og kreativitet. Men noe skjedde, sommeren til 8 klasse, da “blomstret” jeg, ble utadvendt, og mer sosial. Og ikke minst, har siden da sakt hva jeg mener, NÅR jeg mener det. Ikke vært “redd” for å tråkke noen på tærne.
  4. Oppvokst i Danmark, hvordan har det preget deg i Norsk oppvekst?      -Det har egentlig ikke prega meg veldig, annet enn at jeg er mer avslappa til det meste, som dansker er. Jeg lærte jo å skrive og snakke dansk grammatisk korrekt, og det preget meg jo igjennom skole åra, at jeg aldri klarte å skrive norsk – grammatisk korrekt – eller formulere setningene mine riktig.
  5. Hvordan forhold har du hatt til din mor oppigjennom, og hvordan har det formet deg som person?      -Som de fleste andre vil jeg tro? Et elsk, hat forhold. Man tar jo gjerne lærdom av oppveksten sin, enten blir man værre, lik eller bedre. Jeg visste tidlige hva jeg ikke skulle gjøre/bli, noengang.
  6. Hva lekte du med da du var liten? Hva var du opptatt av?          -De føste åra hadde jeg jo med meg Mingo(en flamingo bamse, som vist flere av bildene over) overalt, så lekte jeg med Lego, biler, alt sånne småting, polly pocket, hadde en liten baby born dukke periode, ute å klatra i fjellet (på gutterød) generelt mye ute. Ellers var det det kreative da, tegne, male, perle, klippe, lime, “finne opp” ting.
  7. Hvilket stjernetegn er du?      -Jeg er Jomfru, og også Jomfru i acsendant (doubble troubble)
  8. Er du oppvokst med dyr?      -Jeg selv fikk en katt da jeg var 6 år, Sussi het hun, av hennes første kull beholdt vi èn, Sofia. Så de to hadde jeg jo i mange år. Mormor hadde hund, Zerka, som jeg var oppvokst med når jeg var hos henne, og med henne på turer. Og tante hadde en shæfer, blanding, Shira – hu forguda meg, og vi hadde så mye gøy sammen.
  9. Hvor er du i søsken flokken?      -Jeg er altså eldst.
  10. Hva var din drømmejobb som barn?         -Jeg drømte om å jobbe innen interiør, evnt. designe hus, allerede i barneskole åra.
  11. Hvem var viktigst for deg i oppveksten?      -Mora mi (på godt og vondt), “K”, Mormor(bestefar da han levde) og Tante.
  12. En bok som ga inntrykk på deg i barne/ungdomsåra?     -Sang til en sommerfugl av Maria Kûchen
  13. Hvor kom navnet Talla fra?   -Det har jeg skrivd allerede, men ville bare slenge inn at alle alltid kalte meg det, og jeg slutta å reagere på annet. Så dette la jeg altså på senere i livet. Talla Katharina, er mitt navn. Men jeg bruker bare Talla, på år nr 31 🙂
  14. Aldri hørt snakk om faren din, hvor er han?       -Han flyttet faktisk til Larvik for noen år siden, vi har ikke kontakt.

 

 

-Selvom jeg opplevde mye vonde ting i barndommen, var det mere fint enn dritt. Og når jeg tenker tilbake idag, ser jeg kun det fine. Det som var dritt som  satt, har jeg jobbet ut både med en psykolog og med en healer i senere anledning(som ung voksen).

 

Takk for at DU leste med, er du spent på neste avsnitt/innlegg?

 

-Talla

Aria sin ankomst til verden

 

//-Fødselshistorie. 

De siste 3-4 ukene av svangerskapet var helt sinnsykt slitsomt, jeg gikk med små rier, smerter i lyskene, nedpress, altså -YOU name it! Dette har vært det tyngste svangerskapet av de tre svangerskapa jeg har på baken. Det var hvert fall 4 eller 5 ganger i løpet av Desember måned at jeg var sikker på at fødselen skulle starte, når riene satt godt både foran og i ryggen, men nei, det var barer lureri fra nr 3. Jeg var så sliten, egentlig for sliten av smerter, at det å skulle tenke på at jeg hadde en fødsel foran meg om ikke lenge -gjorde meg litt motløs. 

Fredag 28 Desember hadde jeg så sinnsyke smerter at jeg måtte ringe føden, etter en prat med en jordmor, og hun snakket med legene ringte hun meg tilbake og ba meg reise på legevakta. Altså hva kan legevakta gjøre? Men jeg reiste dit, så jeg hvert fall hadde gjort som jeg fikk beskjed om. Jeg ble selvfølgelig bare sendt rett hjem for å hvile og eventuelt ta meg en smertestillende, eller prøve med en varmeflaske. Jeg merket normalt med liv i magen, så jeg var ikke bekymret, enda…. 

Over nyttår var ikke smerten borte enda, så jeg ringte å fikk meg en “akutt” time hos min egen jordmor, og det fikk jeg 3 Januar. Da jeg våknet på morgenen den 3 hadde jeg fått en sms om at min jordmor hadde fått influensa, og at jeg derfor kunne få en ny tid dagen etter. Jeg tenkte og gnagde på det i noen timer, og på dette tidspunkt var jeg på dag nr 3 med følelsen av mindre liv fra lille baby A inne i magen. De kunne jo ikke garantere meg at min egen jordmor var frisk til dagen etter? Jeg ringte føden, og fikk beskjed om å komme på en sjekk. 

Jeg lå i flere timer koblet til denne maskinen, de fikk ikke de målingene de ønsket fra baby. På likt som de så at jeg hadde rier, de samme riene jeg hadde gått med i flere uker. Jeg var så sliten. De hadde et ønske om å holde meg over natten for å se om de kunne få bedre målinger av baby, det fikk de ikke. Kurven til baby var for “tett” streken, og ikke så opp og ned som de ønsket å se. Så da kunne de bare si at baby nok ikke hadde det optimalt i magen. Jeg begynte å se for meg keisersnitt (min største skrekk) og ble ganske stressa egentlig. 

Det var nå 4 Januar, dagen jeg hadde venta på, dagen jeg hadde gleda meg til, å vekke min lille Alma på sin 2 års dag med pakker på sengen, bare kose oss hele dagen.. Men nei, her lå jeg stuck på sykehuset, jeg fikk ikke dra hjem. Alma sin feiring måtte vente, godt hun i det minste er så liten at hun ikke hadde så veldig begrep på det å ha bursdag. Jeg lå til måling nesten hele dagen, pga riene fikk jeg beskjed om å gå en tur et par timer, kanskje det ville sette noe i gang. Jeg fikk streng beskjed om å tusle ute rundt sykehuset så jeg var i nærheten, hvis vannet skulle gå måtte jeg legge meg rett ned på ryggen, ringe føden også måtte de komme å hente meg. Men rebell som jeg er, tusla jeg en tur til Herkules, møtte Frederik der og spiste en bedre lunsj sammen. 

Tilbake på sykehuset hadde legene diskutert situasjonen min og bestemt seg for at de ville sette inn en sånn kateter ballong på meg. Senere på kvelden da jeg endelig klarte å gjøre nr 2, datt ballongen ut. Altså den sprakk ikke, den bare sklei hel ut. Dette var i 22/23 tiden på kvelden den 4 Januar. De sat da inn en modnings-tablett og beskjed om å prøve å sove litt. Altså jeg sover så dårlig på sykehus, jeg husker klokka var 03, det neste var en diger vanndam og vann som rant og rant og at klokka var 05.. Jeg dro i snora og ble trilla til en fødestue, på likt som jeg febrilsk prøvde å få tak i Frederik, noe som virka umulig. Frykten for å måtte føde alene spredde seg i kroppen på likt som smerten fra åpnings-riene kom.

Jordmødrene skulle ha morgenmøte, så jeg ble liggende alene, endelig med beskjed om at Frederik var på vei. Jeg kjente igjen disse smertene, og tenkte “shit! dette kommer til å gå radig”, jeg røska så hardt i den røde snora at den datt av festet sitt i veggen, da har du vondt vettu? Jordmor kom inn, og jeg sa jeg måtte ha noe for dissa smertene, fikk tilbud om lystgass, der takka jeg ellers takk, det har jeg aldri prøvd før og det tørr jeg ikke heller. Jeg gjorde det tydelig at det kun var epidural jeg ville ha, for det hadde jeg prøvd før. Akkurat da anestesi legen kom inn, kom Frederik også. 

Jeg må bare tilføye at jeg ikke syns det vondt å få satt epidural, man er i så mye smerte fra før, at dette kjenner man egentlig ikke. Med smerte kommer svetten, og jeg begynte å bli bra irritert over håret mitt som stadig klistra seg fast til pappa, heldigvis var Frederik der nå til å gi meg en hårstrikk. De prøvde å plassere en elektrode på hodet til babyen hele 3 ganger, uten hell. Denne ungen ville virkelig ikke la seg måle med noe som helst apparat. 

Jordmora gikk tilbake på morgenmøtet. Riene var så vonde og intense! De kom så ofte og så mye! og jeg fikk fra 2 cm til full åpning på 1 time. Til slutt måtte jeg dra i snora og nok engang avbryte møtet demmes, “jeg MÅ presse”. jeg ble lagt på ryggen, det var mye mas om åssen jeg skulle ha beina osv, og jeg klarte bare å formidle at dette er helt unaturlig for meg, kan jeg stå på knærna?! Og det fikk jeg lov til! Midt i den siste press-ria stoppet ria, og jeg pressa ungen ut, uten rie, mens jordmor dro  ungen, herregud for et sirkus! Men kl 07:59 var Aria altså født.  

Helt færst <3 

Så var det litt vasking og det å sjekke om jeg trengte å bli sydd. Den samme riften jeg fikk da jeg føda Alma hadde “spretti” opp igjen, så det betød 2 sting. Thats it! Det var jeg nydelig fornøyd med. Her er “bli sydd” trynet mitt:

En rørt og stolt pappa, som heldigvis rakk fødselen på hengende håret. 

Pappa bærer baby inn på rommet mens mor blir trilla. 

Et ganske slitent, rett etter fødsel tryne:

Vår lille etterlengtede Aria, 3590g ren kjærlighet og 48 cm lang.

Aria ble altså født Lørdag 5 Januar, èn dag etter storesøster sin bursdag som er 4 Januar. I det minste slapp de å dele dag. De kommer nok til å ha mye glede av hverandre i årene som kommer, med kun 2 år mellom dem to. <3 Vi ble på sykehuset fram til Mandag morgen da Aria skulle til barnelege og ta blodprøver den dagen. Så slapp vi å kjøre fram og tilbake Larvik- Skien unødvendig mye. 

To stolte mennesker som skal få med seg et lite nurk hjem <3

Det var så deilig å komme hjem til de andre barna, det var rart å være så lenge borte fra Alma. Onsdag kveld til Mandag formiddag føltes ut som en lang evighet. Jeg har tidligere kun vært borte fra henne Fredag-Søndag én gang, mens hu var hjemme med Frederik, da jeg var på hyttetur med jentene, så dette var veldig rart. Jeg en en sånn en som er konstant med barna mine, de sover alltid hjemme. Hvert fall helt til de er så store at de selv spør etter å sove hos venninner/venner/ besteforeldre osv. Jeg er sikkert en kontroll freak som sliter litt med å klippe den navle snora helt, hvert fall fram til de har starta på skolen. 

Anywho… Jeg syns fødselen gikk veldig bra, tross at det endte i en styrt fødsel. 3 timer fra vannet gikk til baby var ute. Så nå føler jeg at jeg har prøvd “alt”. Kort fødsel med Aria, laaaaang fødsel på 30 timer med Alma og ikke minst keisersnitt etterfulgt av infeksjon og ny operasjon med Angelica. Så nå sier jeg meg fornøyd, med mine 3 fantastiske jenter som jeg har satt til verden, og ikke minst like fornøyd med sønnen jeg aldri klarte å lage selv men jeg likevel fikk, Ailo<3 Nå er familien vår endelig komplett, 4 kløveret er helt. Tenk, 4 barn. Det kunne jeg aldri i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle ha for 10 år siden. 

Jeg er lykkelig, og ikke minst heldig!

 

 

Kjære mor, kjære far, kjære verden.

Vår lille Aria, bare noen minutter færsk. 

 

Kjære mamma og pappa.

Jeg er her, i min trygge hule, vi har enda ikke sett hverandre. Her inne kjenner jeg ikke til kulde eller sult, og slettes ikke ensomhet. Mamma, du er alltid hos meg og rundt meg, mitt livs første musikk er dine hjerteslag og din nydelige, kjærlige stemme, dempet av fostervannet. Jeg føler alt hva du føler, både glede og sorg, begeistring og vrede, stille fryd og frustrasjon. Jeg forstår ikke alle de følelsene, men jeg føler dem. Så pass godt på mammaen min, så hun ikke er stresset og trist, min hjerne er enda ikke ferdig, og alle de følelsene vil følge meg i livet utenfor magen. Pappa, jeg kjenner deg ikke så godt enda. Din stemme er mere fjern, jeg kjenner ikke dine hjerteslag eller lukten din. Du er ikke helt fremmed, men ikke like tett på meg som mamma. Men det skal vi bli, vi har en jobb foran oss når jeg kommer ut. Å bli venner, og nære. Men for nå, pass på mamma, snakk til meg i magen, jeg lytter. Jeg vet enda ikke noe om verden utenfor magen, annet enn at jeg skal ut dit til slutt. Men akkurat nå, er alt hva jeg trenger her, under mammas hjerte. 

 

Kjære mamma og pappa. 

Jeg har akkurat kommet ut, og her er det litt merkelig. Her er det kaldt, tørt og det rumler i magen min? Lyset skjærer i øynene mine, og stemmene deres er høye. Mamma, hvor er du? la meg høre ditt hjerteslag, som jeg kjenner så godt! La meg lukte på deg, så føler jeg meg hjemme igjen. Gi meg ditt deilige bryst, så jeg kan kjenne på den bløte huden din og den tomme magen min kan fylles, mens jeg får den deilige følelsen av trygghet og lykke, som får meg til å sovne. Åh, mamma! -bare la meg ligge her, så lenge jeg trenger det. Jeg kjenner ikke til skjemaer, legg meg ikke vekk fordi du syns jeg skal være ferdig, eller fordi du syns huset flyter i rot, eller vil få vasket tøy. La meg ligge her hos deg, og lytte til ditt hjerte mens jeg i søvne fylles av din gode deilige melk, som er laget til meg. 

 

Kjære mamma og pappa.

Verden er stor og skremmende, full av lyder, lys og mennesker. Min hjerne har enda ikke lært å bearbeide alle de inntrykkene. La meg sitte hos en av dere og oppleve verden i små biter, så jeg kan speile meg i deres ansikter. Nærme nok til at dere kan kysse mitt lille hode og lukte på meg, det styrker de båndene vi allerede har.  Lytt til mitt spede forsøk på å kommunisere! jeg prøver på så mange måter, med små lyder, kroppsspråk, min siste utvei er gråt. Hvis dere ser meg og lytter til meg, og lar meg være hos dere -så behøver jeg ikke gråte for å bli hørt.  Da lærer jeg å lytte til hva min kropp forteller meg, og stole på at dere er der for meg og hjelper meg. Sett meg ikke hos fremmede, hvor jeg ikke kan se dere, for jeg vil stadig søke etter deres ansikt og stemmer for å føle meg trygg, og for at dere kan hjelpe meg med å si fra hvis det blir for mye. 

 

Kjære mamma og pappa. 

Dere er hele min verden. Jeg er lei meg for at jeg holder dere våkne om natten, men søvnmønsteret mitt er ikke som deres enda. Det er livsviktig for meg å våkne ofte. For å spise, få tørr bleie og rett å slett for å huske å puste. Jeg skal nok sove igjennom natten til slutt, men kanskje ikke før om lenge… Søvn er et behov for meg på lik linje som å spise, tisse, eller få fysisk kontakt. -Det behøver dere ikke lære meg, mitt søvnmønster er bare annerledes enn deres. Og sover jeg ikke, når dere ønsker det, så er det ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke klarer. Når jeg klarer å sove, så sover jeg. Jeg holder meg ikke våken for å være til sjenanse, for jeg elsker dere jo! Ha tålmodighet med meg, særlig om natten. Da er det mørkt, la meg kjenne dere i mørket. 

 

Kjære verden.

Jeg er så liten og ny, verden er så stor. Jeg vet at jeg er liten og søt, og roper på deres omsorg, og at dere lengter etter å holde meg. Men husk, at selvom jeg er liten, så er jeg et menneske, ikke en ting. Ta meg aldri bort fra mamma eller pappa, det er dem jeg trenger mest akkurat nå, jeg sender små signaler til mamma når jeg vil tilbake i hennes favn. Ha tålmodighet med meg hvis jeg ikke er klar for å sitte i dine armer. Hvis jeg sovner i fremmede armer, er ikke det alltid fordi jeg føler meg trygg, men fordi mine medfødte instinkter får meg til å sove når jeg er i “fare”. Ha tålmodighet med meg, og hils gjerne på meg glad mens jeg sitter hos mamma eller pappa. Bare helt stille og rolig. Jeg skal nok selv si fra når jeg er klar for å prøve din favn. Respekter at det er mamma og pappa som kjenner meg best, og vet når jeg er sulten, trøtt, overstimulert, eller redd. Ikke alle babyer er like og min mamma og pappa er enda mitt vindu til verden OG til dere. Mest av alt, bakk opp mammaen og pappaen min, de er også helt nyfødte foreldre. Vis dem at dere tror på at de kan. La dem føle demmes instinkter. Vis at dere respekterer at de, og kun de, er mine foreldre. Gi dem og meg tid til å lære hverandre og kjenne og knytte dype livsvarige bånd. Bakk dem opp på alle tenkelige måter, og spar alle de fantastiske rådene deres til dere blir spurt.   Stol på at jeg kommer til dere når jeg er klar.

 

Kjærlig hilsen baby.

 

 

 

 

*Denne fantastiske teksten har jeg funnet på en dansk nettside, og jeg MÅTTE rett å slett bare oversette den til Norsk. Jeg syns den var så rørende og flott, og ikke minst til ettertanke for oss rundt spedbarn, det å kunne prøve å sette oss litt inn i åssen de føler ting. All cred for original teksten går til http://www.hjertemodhjerte.dk/436840040/5219048/posting/?fbclid=IwAR23zdKC7kBXQPxGyviTBZUGZw2TYFIbYLwrjTx5siJYsr5hqCegOWlAl_E

 

 

Ammehysteri

For det er virkelig det. Jeg er veldig gla for at jeg ikke er ung mor, og at dette er mitt første barn. Jeg er glad jeg er voksen, har en magefølelse og selv kan kjenne på hva som er riktig for meg, og ikke minst for mitt barn. 

Hvordan oppstod egentlig dette amme hysteriet i helsenorge? Jeg tror det ligger til grunn i at helsenorge har dårlig samvittighet, vi skal ikke mer enn 30 år ca tilbake i tid, hvor man “tok” babyene fra mødrene med en gang de ble født, babyene skulle ligge på egen stue og bli trillet inn til mødrene hver 4 time for å få mat.  Altså hvordan øke melkeproduksjonen på en sånn måte? Og for en traumatisk opplevelse både for mor og barn og ikke kunne få lov å være sammen hele tiden. Så nå har de virkelig gått inn for at man skal amme, fullamme vel å merke. Noe annet er ikke “godt nok”. 

Jeg tror velferds-staten Norge nå prøver å gjøre det godt igjen, og har gjort det i noen år nå, ved å rett å slett “prakke på” denne ammingen, si til førstegangsfødende at ungen din blir dum hvis den ikke får morsmelk. At ungen din blir fortere syk hvis den ikke får morsmelk, OSV.. Det er ikke måte på hvor mye teite argumenter det finnes for at morsmelk er det beste for barnet, og det kan godt hende, men flaske er ikke noe dårligere. 

^Jaaada, jeg har føflekk på puppen… Strekkmerker å….

De kan til å med påstå og mene at barnet ikke får samme nærhet hvis det ikke blir ammet, hva i all verden er det for noe tull? Tror de da at man legger ungen på sofaen og sitter med flaska fra en meters avstand og mater? Man sitter vel helt likt om man gir mat fra flaske eller fra pupp? Barnet får samme kroppsvarme, hører samme hjerteslag, å får samme nærhet og tilknytning. Og dessuten, HVOR fint er det ikke at far også kan mate å få samme tilknytning til barnet? At barnet får samme nærhet fra sin far? 

Da jeg fikk Angelica tilbake i 2008 var jeg 19 år(jeg ble 20 senere det året). Jeg fikk tredd denne amminga over hodet fra første stund, jeg ble plassert i et hjørne med elektrisk pumpe mens babyen sov, for å sitte å pumpe for å få opp produksjonen, når hun var våken måtte jeg amme, og hun måtte vekkes til måltider. Jeg lå én uke på sykehus grunnet keisersnitt. Så de hadde god tid til å hjernevaske meg og få meg til å tro at dette var noe jeg måtte klare, at jeg ikke var god nok hvis ikke. Flaks for meg hadde jeg lekki melk og sovet på håndkler siden gravid uke 17, og hadde masse melk. Jeg fullammet, inntil hun var 5 uker, da ble jeg lagt inn på sykehuset med infeksjon i livmora, måtte operere på nytt etter keisersnitt, og hadde en skyhøy CRP.  Dette utgjorde da at jeg måtte ha stærke medisiner intravenøst og ikke fikk lov til å amme, jeg var innlagt en uke, og det var det som skulle til for at jeg mista melka mi helt. Jeg prøvde hardt i mange dager da jeg hadde kommet hjem å få opp produksjonen min, jeg vet ikke hvem som gråt mest, meg eller babyen, jeg fordi jeg følte meg som en ufattelig dårlig mor som ikke klarte å få opp produksjonen igjen, eller bebis fordi hun var ufattelig sulten. Jeg var LIVREDD for å gjøre noe feil, livredd for at barnet mitt ikke skulle få nok mat, livredd for å ikke være god nok. Jeg var stresset og nesten deprimert da melka mi ikke kom tilbake etter operasjon. -Heldigvis hadde jeg en helsesøster på det tidspunktet som ba meg slutte, gi flaske, legg amminga på hylla, <Dette stresser deg bare>, det er ikke bra for hverken deg eller barn. Deretter ga jeg flaske med god samvittighet, og hennes far fikk også bidra til mating. 

Nå er jeg 28 år(29 senere i år). Jeg har vært igjennom dette før. Jeg husker hvor mye press jeg la på meg selv med denne amminga med Angelica, jeg har lovet meg selv og ikke legge det samme presset på meg selv igjen. Får jeg ikke nok melk, eller ikke melk i det hele tatt, er ikke det krise. Jeg ser på Angelica, hun var flaskebarn fra hun var 5 uker gammel, hun har kastet opp 2 ganger i hele sitt liv, hun er aldri syk, og da mener jeg ALDRI. Har hun lidd nød av at hun ikke fikk pupp? NEI! 

 

Når Alma kom til verden, ble hun lagt rett til puppen etter fødsel, hun sugde tak med engang. Produksjonen var fin og hun fikk masse melk, puppa lakk hele tiden(det gjør de enda til tider). Samtlige jordmødre spurte å gravde etter amminga når det var vaktskifte. Kan det ikke heller være sånn at folk spør hvis det er noe man lurer på? Man mister jo helt lysta til å amme i alt det maset. Jeg er gla jeg bare måtte ligge på sykehus i tre dager denne gangen, grunnet prøver å Gulsot. Når hun var 9 dager gammel fikk jeg beskjed på sykehuset å gi 20-30 ml erstatning på flaske etter hvert måltid, 2 dager etter var gulsotten brutt ned. Jeg vil da si at det var erstatninga som brøt det ned. 

Jeg har siden da(13jan, hun er født 4jan) gitt mme ved siden av puppen. Ja, hun får pupp, hun tømmer begge puppa først, også får hun flaske ved siden av etterpå, og blir god og mett, blid og fornøyd. Hver eneste gang jeg er innom helsestasjon må dette snakkes om, altså om jeg ikke skal kutte ut flaske og jobbe hardt et par døgn for å få opp min egen produksjon, hvorfor? Jeg trives innmari godt som det er, bebi legger på seg som hun skal(og vel så det), hun er fornøyd, jeg er fornøyd. Jeg vil ikke legge det presset på meg selv som jeg gjorde med eldste, mister jeg melka, javel… da mister jeg melka da…! Men til nå så har jeg så hun får en del på pupp, og får også en del på flaske. 

For er det virkelig sånn at man skal føle seg presset til å amme av systemet? Hvis man rett å slett ikke har nok melk burde det være ok å spe på med erstatning, hvis man av en eller annen grunn ikke får melk burde det være ok å gi flaske uten at det skal bli snakket om hele tiden. 

Så lenge ungen legger på seg, tydelig trives og har det bra, er det vel ikke en sjel der ute i verden som har noe som helst med HVA jeg mater ungen min med? For JA, jeg gir flaske i tillegg til puppen, OG DET HAR JEG TENKT MEG Å FORTSETTE MED! Jeg har ikke lyst til å snakke om det, har jeg spørsmål i henhold til mating -Ja, da spør jeg selv. Jeg trenger ikke å bli påprakka diverse amme brosjyrer å få beskjed om å full amme. Jeg har ikke lyst til at jeg hver eneste gang jeg skal ned på helsestasjon for å veie lillejenta(fordi jeg følger med av nysgjerrighet), må besvare på spørsmål om hva jeg mater henne med, jeg synes ikke at jeg skal måtte behøve å forsvare at Ja, jeg gir både pupp og flaske. 

Tenk på dem som ikke har mulighet til å gi annet enn flaske da. Jeg håper inderlig dere får en annen behandling. 

Jeg er så innmari glad for at jeg ikke er førstegangs, at jeg tør å si hva jeg mener, at jeg tør å kjenne på hva jeg føler er rett for både meg og barnet. At ingen kan komme her å fortelle meg hva jeg skal gjøre og ikke. For ja, tenk så grusomt, hun fikk faktisk sutt da hu var 4 dager, OH MY GAAAAD! Og hun får erstatning på flaske, HARU HØRT PÅ MAKAN!?!

Dagens utblåsning.. Ammehysteri hæ****…. !

 

 

Jeg legger ved litt bilder av den skjønne, tilsynelatende blide og fornøyde lille babyen TROSS at hun får litt flaske… Alma <3

 

Toppblogger på besøk hos Bohemen Tattoo

Om Mandagen hadde jeg besøk av Peter, også kjent som pappahjerte. For en lun og koselig type.

Han vant pris på Vixen om Fredagen og ville derfor har et foreviga minne fra akkurat denne epoken i livet sitt på armen. Helt rått, og hva er vel søtere enn denne baby dinosauren? 

 

Sjekk ut innlegget til pappahjerte om hans besøk på Bohemen Tattoo http://pappahjerte.blogg.no/1485206763_ny_tatovering.html

Kunstneren bak baby dinosauren er https://www.instagram.com/minaroda/ (Jeg har bare adda en liten smilevike på den)

 

Ønsker du deg ny tattoo? Ta kontakt i innboksen på http://www.facebook.com/bohementattoo

 

Ha en fin kveld alle sammen 🙂 

Hvem bestemte at barn skulle slutte å snakke sammen?

Jeg kjenner at dette har irritert meg en stund nå. Faktisk i ca 2,5 år. Lettere sakt siden min datter begynte på skolen i første klasse (hun går nå i 3 klasse). Er det ikke en kjent sak at hvis man setter et barn foran tv eller ipad mens det skal spise, så blir det ikke spist? Da faller konsentrasjonen inn i film eller spill. Er det ikke sånn at når man skal spise et måltid sammen, så gjør man det sammen? Man sitter ikke med telefoner/ipad/tv eller mac ved middagsbordet? Man sitter vel å snakker sammen?
Det hender selvfølgelig i løpet av helgen at man feks spiser en pizza å ser en film sammen hele familien foran tv, men da går det ikke akkurat radig med spisinga på unga, de ser jo trossalt på film og koser seg, spisinga faller litt bort. 

Jeg tenker at i det daglige burde det være fokus på at under måltider så sitter man pent, og sammen. Det er familie kvalitetstid hvor man snakker sammen og hører hva hverandre har gjort eller om de andre har hatt en fin dag. Kanskje man planlegger og ser fram til noe man snart skal. Kanskje man lurer på meninger fra de andre i familien rundt en tanke man har selv? Uansett, det jeg mener er at fokus står på å spise og snakke sammen -JA! Det går an å snakke sammen MED mat i munnen på en nogenlunde fin måte. Hvert fall en måte din egen familie, eventuelt venner burde tåle. 

Det som irriterer meg er at min datter ofte kommer hjem uten å ha rørt matpakka, hun kommer ofte hjem og kun har spist deler av den. HVORFOR? -Jo, fordi lærerne setter på film/ en episode av noe barne greier, og sier:”værsågod -spis” HVER ENESTE DAG?!?!? Det resulterer jo da i at barna sitter i spisefri-minuttet og ser på typ barnetv istedet for å spise. Barne tv er noe de kan se på hjemme mellom 17.30 og 18.30. Hun kommer hjem og sier: “Jeg rakk ikke å spise, vi så på blablabla også skulle vi ut å leke litt”. Hva gir du meg*?
Jeg synes rett å slett at det er LATSKAP av lærerne, javel så er det kanskje noen barn i klassen som ikke sitter stille, er stille eller sitter pent å spiser. Men å som lærer kjøpe seg en barnevakt i spisefri-minuttet i form av en stor skjerm for å ikke GIDDE å passe på unga selv… Det er rett å slett skikkelig provoserende. Hva er det for noen verdier å lære barn? “Sitt stille, hold kjeft og ét – se på denne skjermen!” 
Det er ikke okay, jeg mener at lærere skal inspirere barna til å ha gode samtaler under mat pausa, at de skal lære at det å spise lunsj faktisk er viktig for åssen kroppen fungerer resten av skole dagen. At de rett å slett skal kose seg i hverandres selskap med nista si, det og kun det. Så kan de gå ut å leke litt etterpå. 

Tv titting får de nok av som det er, ipaden sitter de med nesa i stort sett hele skoledagen. DET HOLDER! De er barn, ikke roboter. De trenger å tenke selv og snakke med hverandre. Og ikke minst -Spise nista si! 

UT med den forbanna skjermen fra klasseromma!

 

Prompa jeg vekk potensiell voldtektsmann?

Her om dagen kom jeg til å tenke på en episode tilbake i 2011, da jeg bodde i Oslo. Det var Lørdag, det var sommer, og jeg var en smule full. Vi var vel egentlig 3-4 stykker som tusla sammen hjemover, men jeg tror jeg gikk litt fortere enn de andre og endte derfor opp med å gå alene. Jeg hadde så sinnsykt tisse-krampe, du veit sånn at du nesten ikke klarer å holde igjen. Sånn at du tenker et skritt til nå, så renner det av seg selv… Mens jeg tusla bortover gata fra Gunerius og mot Grønland var det en mann i hæla på meg, ikke av Norsk opphav, men likevel en velstelt mann. Tipper kanskje 20 år eldre enn meg selv.

“Bli med meg på Plaza da”      -Nei takk du.
“Jo kom igjen da, bli med”       Jeg prøver å ignorere mannen…

Jeg kjenner at tisse-krampa mi begynner å ta overhånd og jeg kjenner at jeg MÅ sette meg på huk i et par minutter for å kunne klare å holde urinen inne til jeg har kommet meg hjem. Men hvordan skal jeg da bli kvitt innpåsliten eldre kar som vil ha meg med på plaza? 

“Det blir koselig, bli med”

Jeg klarer ikke lenger, jeg MÅ bare sette meg på huk. Og det må jo være det lureste jeg har gjort for idet jeg setter meg slipper jeg den høyeste, lengste, mest illeluktende, maskinpistol fisen på lenge. Mannen kikker utrolig rart på meg… Og går. Jeg blir sittende og flire for meg selv! 

Så jenter, gjør dere selv usexy hvis dere skulle være så uheldig å havne i en litt ekkel situasjon. 

Dette er egentlig en rimelig ekkel episode, man skal da vel absolutt ikke spørre fremmede yngre jenter på gata om de vil bli med deg på plaza. Men nå, så mange år etter kan jeg sette meg ned å le av hele episoden, og det kun fordi jeg feis han vekk. Haha! 

Bohemen Tattoo i NYE LOKALER NÅ!

God Søndag alle sammen, her har det vært stille fra meg i helgen, men det er ikke uten grunn. Vi har nemlig flyttet lokalet! Og vi som hadde planer om å åpne mot slutten av mai – senest 1 Juni, Vi åpner offisielt allerede Mandag 9 Mai. HVOR STAS? Likevel, vil det faktisk også være mulighet for å tattovere seg i det nye studioet allerede denne uken, hvis du skriver i innboks på https://www.facebook.com/bohementattoo/?ref=bookmarks for å booke din time, det vil nemlig ikke være åpent som vanlig til åpningstider denne uken med mulighet for å komme innom. Det vil kun være åpent for den som setter opp time -Så førstemann til mølla! Det vil selvfølgelig også være hyggelige åpnings priser, med små motiver til 500-1000,- ! Og det vil bli kjørt dette tilbudet HELE MAI måned! Grunnen til at vi ikke offisielt åpner enda er alle de praktiske tinga som må gjøres i løpet av uka, men vi tar gjerne inn noen av dere likevel 🙂 

Lasse vil kjøre 3000,- for heldags session de siste 3 dagene i mai! Fort deg å book din time 🙂 

Så nå er vi altså å finne i Kirkegata 5 på Langestrand, LARVIK fra NÅ! 

Legger ved litt bilder fra den nye plassen:













 

Dagens snapstory:

 

Velkommen hit til oss! 

– Talla & Alana     (Lasse som gjester ca 1 gang i måneden, og lærlingen Edel)