Aria sin ankomst til verden

 

//-Fødselshistorie. 

De siste 3-4 ukene av svangerskapet var helt sinnsykt slitsomt, jeg gikk med små rier, smerter i lyskene, nedpress, altså -YOU name it! Dette har vært det tyngste svangerskapet av de tre svangerskapa jeg har på baken. Det var hvert fall 4 eller 5 ganger i løpet av Desember måned at jeg var sikker på at fødselen skulle starte, når riene satt godt både foran og i ryggen, men nei, det var barer lureri fra nr 3. Jeg var så sliten, egentlig for sliten av smerter, at det å skulle tenke på at jeg hadde en fødsel foran meg om ikke lenge -gjorde meg litt motløs. 

Fredag 28 Desember hadde jeg så sinnsyke smerter at jeg måtte ringe føden, etter en prat med en jordmor, og hun snakket med legene ringte hun meg tilbake og ba meg reise på legevakta. Altså hva kan legevakta gjøre? Men jeg reiste dit, så jeg hvert fall hadde gjort som jeg fikk beskjed om. Jeg ble selvfølgelig bare sendt rett hjem for å hvile og eventuelt ta meg en smertestillende, eller prøve med en varmeflaske. Jeg merket normalt med liv i magen, så jeg var ikke bekymret, enda…. 

Over nyttår var ikke smerten borte enda, så jeg ringte å fikk meg en “akutt” time hos min egen jordmor, og det fikk jeg 3 Januar. Da jeg våknet på morgenen den 3 hadde jeg fått en sms om at min jordmor hadde fått influensa, og at jeg derfor kunne få en ny tid dagen etter. Jeg tenkte og gnagde på det i noen timer, og på dette tidspunkt var jeg på dag nr 3 med følelsen av mindre liv fra lille baby A inne i magen. De kunne jo ikke garantere meg at min egen jordmor var frisk til dagen etter? Jeg ringte føden, og fikk beskjed om å komme på en sjekk. 

Jeg lå i flere timer koblet til denne maskinen, de fikk ikke de målingene de ønsket fra baby. På likt som de så at jeg hadde rier, de samme riene jeg hadde gått med i flere uker. Jeg var så sliten. De hadde et ønske om å holde meg over natten for å se om de kunne få bedre målinger av baby, det fikk de ikke. Kurven til baby var for “tett” streken, og ikke så opp og ned som de ønsket å se. Så da kunne de bare si at baby nok ikke hadde det optimalt i magen. Jeg begynte å se for meg keisersnitt (min største skrekk) og ble ganske stressa egentlig. 

Det var nå 4 Januar, dagen jeg hadde venta på, dagen jeg hadde gleda meg til, å vekke min lille Alma på sin 2 års dag med pakker på sengen, bare kose oss hele dagen.. Men nei, her lå jeg stuck på sykehuset, jeg fikk ikke dra hjem. Alma sin feiring måtte vente, godt hun i det minste er så liten at hun ikke hadde så veldig begrep på det å ha bursdag. Jeg lå til måling nesten hele dagen, pga riene fikk jeg beskjed om å gå en tur et par timer, kanskje det ville sette noe i gang. Jeg fikk streng beskjed om å tusle ute rundt sykehuset så jeg var i nærheten, hvis vannet skulle gå måtte jeg legge meg rett ned på ryggen, ringe føden også måtte de komme å hente meg. Men rebell som jeg er, tusla jeg en tur til Herkules, møtte Frederik der og spiste en bedre lunsj sammen. 

Tilbake på sykehuset hadde legene diskutert situasjonen min og bestemt seg for at de ville sette inn en sånn kateter ballong på meg. Senere på kvelden da jeg endelig klarte å gjøre nr 2, datt ballongen ut. Altså den sprakk ikke, den bare sklei hel ut. Dette var i 22/23 tiden på kvelden den 4 Januar. De sat da inn en modnings-tablett og beskjed om å prøve å sove litt. Altså jeg sover så dårlig på sykehus, jeg husker klokka var 03, det neste var en diger vanndam og vann som rant og rant og at klokka var 05.. Jeg dro i snora og ble trilla til en fødestue, på likt som jeg febrilsk prøvde å få tak i Frederik, noe som virka umulig. Frykten for å måtte føde alene spredde seg i kroppen på likt som smerten fra åpnings-riene kom.

Jordmødrene skulle ha morgenmøte, så jeg ble liggende alene, endelig med beskjed om at Frederik var på vei. Jeg kjente igjen disse smertene, og tenkte “shit! dette kommer til å gå radig”, jeg røska så hardt i den røde snora at den datt av festet sitt i veggen, da har du vondt vettu? Jordmor kom inn, og jeg sa jeg måtte ha noe for dissa smertene, fikk tilbud om lystgass, der takka jeg ellers takk, det har jeg aldri prøvd før og det tørr jeg ikke heller. Jeg gjorde det tydelig at det kun var epidural jeg ville ha, for det hadde jeg prøvd før. Akkurat da anestesi legen kom inn, kom Frederik også. 

Jeg må bare tilføye at jeg ikke syns det vondt å få satt epidural, man er i så mye smerte fra før, at dette kjenner man egentlig ikke. Med smerte kommer svetten, og jeg begynte å bli bra irritert over håret mitt som stadig klistra seg fast til pappa, heldigvis var Frederik der nå til å gi meg en hårstrikk. De prøvde å plassere en elektrode på hodet til babyen hele 3 ganger, uten hell. Denne ungen ville virkelig ikke la seg måle med noe som helst apparat. 

Jordmora gikk tilbake på morgenmøtet. Riene var så vonde og intense! De kom så ofte og så mye! og jeg fikk fra 2 cm til full åpning på 1 time. Til slutt måtte jeg dra i snora og nok engang avbryte møtet demmes, “jeg MÅ presse”. jeg ble lagt på ryggen, det var mye mas om åssen jeg skulle ha beina osv, og jeg klarte bare å formidle at dette er helt unaturlig for meg, kan jeg stå på knærna?! Og det fikk jeg lov til! Midt i den siste press-ria stoppet ria, og jeg pressa ungen ut, uten rie, mens jordmor dro  ungen, herregud for et sirkus! Men kl 07:59 var Aria altså født.  

Helt færst <3 

Så var det litt vasking og det å sjekke om jeg trengte å bli sydd. Den samme riften jeg fikk da jeg føda Alma hadde “spretti” opp igjen, så det betød 2 sting. Thats it! Det var jeg nydelig fornøyd med. Her er “bli sydd” trynet mitt:

En rørt og stolt pappa, som heldigvis rakk fødselen på hengende håret. 

Pappa bærer baby inn på rommet mens mor blir trilla. 

Et ganske slitent, rett etter fødsel tryne:

Vår lille etterlengtede Aria, 3590g ren kjærlighet og 48 cm lang.

Aria ble altså født Lørdag 5 Januar, èn dag etter storesøster sin bursdag som er 4 Januar. I det minste slapp de å dele dag. De kommer nok til å ha mye glede av hverandre i årene som kommer, med kun 2 år mellom dem to. <3 Vi ble på sykehuset fram til Mandag morgen da Aria skulle til barnelege og ta blodprøver den dagen. Så slapp vi å kjøre fram og tilbake Larvik- Skien unødvendig mye. 

To stolte mennesker som skal få med seg et lite nurk hjem <3

Det var så deilig å komme hjem til de andre barna, det var rart å være så lenge borte fra Alma. Onsdag kveld til Mandag formiddag føltes ut som en lang evighet. Jeg har tidligere kun vært borte fra henne Fredag-Søndag én gang, mens hu var hjemme med Frederik, da jeg var på hyttetur med jentene, så dette var veldig rart. Jeg en en sånn en som er konstant med barna mine, de sover alltid hjemme. Hvert fall helt til de er så store at de selv spør etter å sove hos venninner/venner/ besteforeldre osv. Jeg er sikkert en kontroll freak som sliter litt med å klippe den navle snora helt, hvert fall fram til de har starta på skolen. 

Anywho… Jeg syns fødselen gikk veldig bra, tross at det endte i en styrt fødsel. 3 timer fra vannet gikk til baby var ute. Så nå føler jeg at jeg har prøvd “alt”. Kort fødsel med Aria, laaaaang fødsel på 30 timer med Alma og ikke minst keisersnitt etterfulgt av infeksjon og ny operasjon med Angelica. Så nå sier jeg meg fornøyd, med mine 3 fantastiske jenter som jeg har satt til verden, og ikke minst like fornøyd med sønnen jeg aldri klarte å lage selv men jeg likevel fikk, Ailo<3 Nå er familien vår endelig komplett, 4 kløveret er helt. Tenk, 4 barn. Det kunne jeg aldri i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle ha for 10 år siden. 

Jeg er lykkelig, og ikke minst heldig!

 

 

Kjære mor, kjære far, kjære verden.

Vår lille Aria, bare noen minutter færsk. 

 

Kjære mamma og pappa.

Jeg er her, i min trygge hule, vi har enda ikke sett hverandre. Her inne kjenner jeg ikke til kulde eller sult, og slettes ikke ensomhet. Mamma, du er alltid hos meg og rundt meg, mitt livs første musikk er dine hjerteslag og din nydelige, kjærlige stemme, dempet av fostervannet. Jeg føler alt hva du føler, både glede og sorg, begeistring og vrede, stille fryd og frustrasjon. Jeg forstår ikke alle de følelsene, men jeg føler dem. Så pass godt på mammaen min, så hun ikke er stresset og trist, min hjerne er enda ikke ferdig, og alle de følelsene vil følge meg i livet utenfor magen. Pappa, jeg kjenner deg ikke så godt enda. Din stemme er mere fjern, jeg kjenner ikke dine hjerteslag eller lukten din. Du er ikke helt fremmed, men ikke like tett på meg som mamma. Men det skal vi bli, vi har en jobb foran oss når jeg kommer ut. Å bli venner, og nære. Men for nå, pass på mamma, snakk til meg i magen, jeg lytter. Jeg vet enda ikke noe om verden utenfor magen, annet enn at jeg skal ut dit til slutt. Men akkurat nå, er alt hva jeg trenger her, under mammas hjerte. 

 

Kjære mamma og pappa. 

Jeg har akkurat kommet ut, og her er det litt merkelig. Her er det kaldt, tørt og det rumler i magen min? Lyset skjærer i øynene mine, og stemmene deres er høye. Mamma, hvor er du? la meg høre ditt hjerteslag, som jeg kjenner så godt! La meg lukte på deg, så føler jeg meg hjemme igjen. Gi meg ditt deilige bryst, så jeg kan kjenne på den bløte huden din og den tomme magen min kan fylles, mens jeg får den deilige følelsen av trygghet og lykke, som får meg til å sovne. Åh, mamma! -bare la meg ligge her, så lenge jeg trenger det. Jeg kjenner ikke til skjemaer, legg meg ikke vekk fordi du syns jeg skal være ferdig, eller fordi du syns huset flyter i rot, eller vil få vasket tøy. La meg ligge her hos deg, og lytte til ditt hjerte mens jeg i søvne fylles av din gode deilige melk, som er laget til meg. 

 

Kjære mamma og pappa.

Verden er stor og skremmende, full av lyder, lys og mennesker. Min hjerne har enda ikke lært å bearbeide alle de inntrykkene. La meg sitte hos en av dere og oppleve verden i små biter, så jeg kan speile meg i deres ansikter. Nærme nok til at dere kan kysse mitt lille hode og lukte på meg, det styrker de båndene vi allerede har.  Lytt til mitt spede forsøk på å kommunisere! jeg prøver på så mange måter, med små lyder, kroppsspråk, min siste utvei er gråt. Hvis dere ser meg og lytter til meg, og lar meg være hos dere -så behøver jeg ikke gråte for å bli hørt.  Da lærer jeg å lytte til hva min kropp forteller meg, og stole på at dere er der for meg og hjelper meg. Sett meg ikke hos fremmede, hvor jeg ikke kan se dere, for jeg vil stadig søke etter deres ansikt og stemmer for å føle meg trygg, og for at dere kan hjelpe meg med å si fra hvis det blir for mye. 

 

Kjære mamma og pappa. 

Dere er hele min verden. Jeg er lei meg for at jeg holder dere våkne om natten, men søvnmønsteret mitt er ikke som deres enda. Det er livsviktig for meg å våkne ofte. For å spise, få tørr bleie og rett å slett for å huske å puste. Jeg skal nok sove igjennom natten til slutt, men kanskje ikke før om lenge… Søvn er et behov for meg på lik linje som å spise, tisse, eller få fysisk kontakt. -Det behøver dere ikke lære meg, mitt søvnmønster er bare annerledes enn deres. Og sover jeg ikke, når dere ønsker det, så er det ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke klarer. Når jeg klarer å sove, så sover jeg. Jeg holder meg ikke våken for å være til sjenanse, for jeg elsker dere jo! Ha tålmodighet med meg, særlig om natten. Da er det mørkt, la meg kjenne dere i mørket. 

 

Kjære verden.

Jeg er så liten og ny, verden er så stor. Jeg vet at jeg er liten og søt, og roper på deres omsorg, og at dere lengter etter å holde meg. Men husk, at selvom jeg er liten, så er jeg et menneske, ikke en ting. Ta meg aldri bort fra mamma eller pappa, det er dem jeg trenger mest akkurat nå, jeg sender små signaler til mamma når jeg vil tilbake i hennes favn. Ha tålmodighet med meg hvis jeg ikke er klar for å sitte i dine armer. Hvis jeg sovner i fremmede armer, er ikke det alltid fordi jeg føler meg trygg, men fordi mine medfødte instinkter får meg til å sove når jeg er i “fare”. Ha tålmodighet med meg, og hils gjerne på meg glad mens jeg sitter hos mamma eller pappa. Bare helt stille og rolig. Jeg skal nok selv si fra når jeg er klar for å prøve din favn. Respekter at det er mamma og pappa som kjenner meg best, og vet når jeg er sulten, trøtt, overstimulert, eller redd. Ikke alle babyer er like og min mamma og pappa er enda mitt vindu til verden OG til dere. Mest av alt, bakk opp mammaen og pappaen min, de er også helt nyfødte foreldre. Vis dem at dere tror på at de kan. La dem føle demmes instinkter. Vis at dere respekterer at de, og kun de, er mine foreldre. Gi dem og meg tid til å lære hverandre og kjenne og knytte dype livsvarige bånd. Bakk dem opp på alle tenkelige måter, og spar alle de fantastiske rådene deres til dere blir spurt.   Stol på at jeg kommer til dere når jeg er klar.

 

Kjærlig hilsen baby.

 

 

 

 

*Denne fantastiske teksten har jeg funnet på en dansk nettside, og jeg MÅTTE rett å slett bare oversette den til Norsk. Jeg syns den var så rørende og flott, og ikke minst til ettertanke for oss rundt spedbarn, det å kunne prøve å sette oss litt inn i åssen de føler ting. All cred for original teksten går til http://www.hjertemodhjerte.dk/436840040/5219048/posting/?fbclid=IwAR23zdKC7kBXQPxGyviTBZUGZw2TYFIbYLwrjTx5siJYsr5hqCegOWlAl_E