Frederik svarer på spørsmål om oss.

 

1. Hvor lenge har dere vært sammen?  Åtte måneder fjerde mai, neste onsdag.

2. Hvordan møtte dere hverandre? Jeg ble tilfeldigvis med et par kompiser som skulle til ei venninne (Sofie) for et par øl. Der satt Talla med trynet godt plantet i telefonen sin. Hun håndhilste uten øyekontakt. Den desidert minst blide personen den første timen jeg var der. Hun hadde vært ute dagen før og var ikke i form vel og merke. Jeg visste hvem hun var fra før av og ble sittende å stirre på dette gråhåra vesenet som satt der og ikke ville se på noen. Siden jeg hadde noe å fortelle vesenet så satte jeg med ned ved siden av henne. Der fikk jeg kontakt og fortalte henne det jeg skulle. Etter det ble det mere prat, mye mere prat og jeg fikk sitte bakpå Ruvær´n (sykkelen hennes) ned til Pica Pica. Talla dro med meg hjem for mere øl da Pica Pica var i ferd med å stenge og der ble det mer prat mye mer prat og vi prater fortsatt.

3. Hvorfor falt du for Talla? Jeg falt for hele vesenet, energien hennes, tilstedeværelsen og ikke tilstedeværelsen hennes, samtalene jeg har med henne, maten hennes, musikk smaken og interessen hennes som er veldig like min egen på tross av at vi beveger oss i forskjellige musikalske landskap til tider. Og selvfølgelig falt jeg for det rent fysiske ytre. Ansiktet med disse vakre øynene der verdens vakreste sjel befinner seg, nesa hennes, munnen hennes, hendene, rompa, puppene, magen, bena, ryggen, og all hennes kroppslige dekor som er over alt.  Tattoovør, yrkesskade.

4. Hvordan ble dere sammen? Etter fem dager uten å forlate hverandre etter Pica Pica så måtte jeg spørre hva det var vi drev med, er vi kjærester nå eller? Svar: JA.


5. Tre ting du liker best ved Talla? Elsker hennes måte å inkudere meg i alt på. Elsker lekenheten som rett og slett er vital. Elsker måten hun ser på meg og er med meg på.

6. Tre ting du liker minst ved Talla? Overraskende prippen på noen områder. Staheten hennes. Noen av hennes krav, meget streng til tider.

7. Har du blitt avhengig av å tattovere deg etter du ble sammen med en tattovør? JA, lett og jeg elsker gro prosessen.

8. Hvordan er Talla som person? Snill, inkluderende, varm, empatisk, meget avslappet, morsom, tar gjerne en fight, hard, leken, hjemmekjær, kreativ og skapende.


9. Hva tenkte du første gang du så Talla? Det finnes ikke maken, ufattelig vakker og deilig. Alltid drømt om henne.

10. Hvordan er det å være kjæreste med en som deler så mye på bloggen? Jeg deler det samme blant folk som hun deler på bloggen så det er ikke så stor forskjell og heller ingen hemmelighet.

11. Hvordan er det å bo med Talla? Det er en nydelig leken tilværelse, alt kan skje.

12. Hva liker dere å gjøre sammen? Jeg liker å oppleve med Talla, konserter, reise (nært og fjernt), lage mat, henge med venner, leke med barna, tattovere, høre på musikk konstant, se på film/serier, ta bilder, spille, herje og leke m.m


13. Hvordan ser din perfekte dag med Talla uten barna ut? Sove til vi våkner, nydelig frokost, nydelig mat gjennom dagen (alle måltid), ta alt som det kommer, leke, herje, skape og bare være sammen bare oss eller med andre.

14. Hvordan ser din perfekte dag med Talla og barna ut? Felles måltider, oppleve sammen hjemme eller på stranda, fjellet eller hvor som helst bare vi er sammen, konsert, film, mat, musikk, turer, herje og leke.

15. Hva gleder du deg mest til i fremtiden? Gleder meg masse til alt vi skal oppleve, som konserter, reiser korte som lange, all maten og musikken. Og barna som vokser seg større og større for hver dag, vår egen tilværelse når barna flytter ut. Gleder meg generelt til alt som tiden måtte bringe.

 

 

Du vil alltid bli ekskludert!

Altså, sånn er livet, du vil ikke alltid bli invitert med på ting, og du vil ikke alltid føle deg som den kuleste personen. Betyr det at man er et mobbe offer for det om? isåfall sliter jeg, hehe.. Det er mange ganger mine venninner gjør ting uten at jeg blir invitert med, jeg er ikke noe mindre gla i dem av den grunn. På samme tid så er det mange ganger jeg arrangerer middager eller vorse hvor jeg ikke kan invitere ALLE, for det har jeg rett å slett ikke plass til, dessuten så blir jo alt alltid helt kaos om man er for mange folk. 

Det viktigste her i livet når det kommer til sånne ting som dette er at man snakker pent til hverandre, og er snille med hverandre. Men man kan ikke alltid invitere alle med på ting, det passer seg rett å slett ikke alltid. Man er ikke et mobbe offer for det om man blir ekskludert fra en fest, eller en bursdag, man blir ikke snakket dritt om selvom man ikke blir invitert med ut på kafé, alle voksne mennesker vet dette. Så hvorfor skal vi ikke lære barna våres det samme? Det er jo sånn livet er i realiteten, og det kommer aldri til å endre seg. Man kommer aldri til å bli invitert med på alt, man kommer aldri til å være like god venn med alle, sånn er det. Men på ett eller annet tidspunkt i livet så har man funnet sine aller nærmeste uansett, man vil aldri være helt alene, de aller fleste har én eller fler som er virkelig tett på. Man kan ikke fremprovosere vennskap, man kan ikke påtvinge at folk skal være gode venner, det er rett å slett ikke alle som passer sammen, sånn er det jo bare. 

Det merker jo jeg når jeg sitter på jobb også, det er ikke alle kundene mine jeg prater like godt med, men jeg snakker ikke dritt om dem fordet? Jeg misliker dem ikke av den grunn. Praten bare flyter ikke like lett, og sånn er det -ganske enkelt! 

Si at du til helgen skal ha 3 veninner på besøk, ei du har kjent siden første klasse, ei du har kjent siden ungdoms-skolen og ei du møtte på BI, dette forteller du til 2 av dem du jobber sammen med, og inviterer med dem også, altså de 2 du snakker aller mest med på arbeidsplassen. Skal da de 25 andre som jobber på samme sted føle seg eksludert? skal de i det hele tatt bry seg om at de ikke har blitt bedt på et glass vin og jordbær? Burde de føle seg mobbet da? NEI! 

Jeg mener at det er vår jobb som foreldre og gjøre våre barn sterke og klare for det voksne liv, for det er som det er, og det starter allerede i første klasse, man kan fortsatt ikke påtvinge vennskap. Om min datter ikke blir invitert i en bursdag, gråter ikke hun på nesen over det, hun vet at det er ingen ting å være sårbar over, det er rett å slett bare sånn livet er, man kan ikke alltid være med på alt. Og man vil aldri bli invitert med på alt, og man vil heller aldri ha tid til å bli med på alt, og heller aldri ha tid til å være venn med absolutt alle i samme by som en selv. Man velger tidlig ut sine nærmeste, hvorfor skal vi hindre barna i det? 

Denne uken fikk jeg en lapp fra skolen, hvor de ville at vi skulle invitere alle jentene i klassen i bursdag, siden noen følte seg ekskludert, da dette har skjedd noen ganger. HVORFOR LA BARNET DITT FØLE SEG EKSKLUDERT AV DEN GRUNN?  Ikke lær barnet ditt at man skal bli lei seg, være sårbar om man ikke blir bedt med på en ting. For sånn er livet, og dette vil du møte til den dag du skal i grava. Bygg opp barnet ditt til å være sterkt, og ikke bry seg om en j**** bursdag. 

I fjor, altså når min datter gikk i første klasse inviterte jeg alle jentene i klassen, skal jeg fortelle åssen det gikk? Min datter lekte med dem hun allerede da hadde begynt å komme tett (de samme hun er tett med idag), et par andre jenter som nok også er tette var på rommet til min datter og lekte, og de resterende 3-4 jentene? De satt og laget looms med meg i stua. Tror dere at disse jentene følte seg noe mindre ekskluderte av å faktisk være til stede i denne bursdagen enn de ville gjort om de ikke var invitert? Tror dere at jentene oppe på rommet til datteren min hadde brydd seg med om det var på nettop hennes rom de var, eller hjemme hos en av dem for å leke? Svaret er nei. Altså de 6 jentene min datter lekte med var i grunnen de som trengte å være der. 

Vi fikk i første klasse en beskjed fra skolen om at enten så inviterer man hele klassen(HVEM HAR PLASS TIL DET?) Ellers inviterer man alle jentene fra klassen, og det har jeg nå prøvd. Hvis man ønsker å kun be noen, er dette ok, så lenge man ikke inviterer til bursdag i skole tiden, altså levere ut lapper til kun noen. Så i år, sendte jeg en sms til mammaene til de Angelica leker mest med, altså 6 jenter(og den ene av dem er min lillesøster, som går i samme klasse, og de er som søsken) så da tenker jeg at egentlig er det kun 5 jenter fra klassen hun leker mest med, og det var de samme som det hadde vært året før. Det er de samme 5 jentene jeg har kjørt henne til å fra for å leke om ettermiddagene, og helgene, altså de 5 jentene hun har noe med å gjøre. Så selvfølgelig holder det i massevis å invitere kun dem i bursdag. De andre ville nok følt seg utenfor om de faktisk hadde blitt bedt, for da kunne de sikkert kjent på det å bli eksludert.

Hvis jeg som mamma skal ha grillfest feks, og invitere 3 av de andre mødrene fra klassen til min datter, dette er faktisk helt realistisk, det har skjedd, og det vil mest sannsynlig skje igjen, betyr det da at jeg må be mødrene til alle jentene i klassen? 

Og selvfølgelig skal vi la barna våre være tett med akkurat dem de selv vil, det har ikke vi som foreldre noe med, vi skal ikke påprakke dem vennskap, vi skal ikke bestemme hvem som skal leke med hvem. Men vi skal lære dem gode verdier, som at de ikke skal mobbe, ikke være stygge i munnen med hverandre og rett å slett det å være snille med hverandre. Men hvem de selv velger å ha som nærmeste venner, det bestemmer de selv. Utover det er det også våres ansvar og bygge dem opp såpass at de tåler å ikke bli invitert med på ting, for dette vil de møte på hele livet! 

Det med samhold blant barn i en klasse, det er skolens ansvar, at min datter oppfører seg pent på skolen og er snill med medelever er mitt ansvar. Skolen får stå for å prøve å nytteløst og bygge opp vennskap som aldri kommer til å fungere på tvers av “vennegjengene”. Jeg er selv jente, jeg har selv ikke blitt invitert i bursdager til alle, og jeg bærer ikke noe nag av den grunn. Det er mange bursdager jeg også har droppet å gå i fordi jeg har følt at her er jeg bare bedt fordi de føler at de må be meg, og da er det faktisk værre å bli bedt, enn å ikke bli bedt! 

Skolen får gjøre hva de vil i “dems tid” med barna, og jobbe med klassens samhold og alt annet fis de mener er viktig. Så gjør vi vokse, som vet hva livet innebærer gjøre det vi vil med våres barn de få timene som er igjen av en dag til oss. Og lære dem hvordan livet faktisk fungerer, og gi barna våres nok guts til å gå rakrygget igjennom all motgang. Ingen skal komme her å prøve å bestemme over hverken min eller min datters fritid. Det holder lenge med at de teite leksene (som de ikke burde hatt, da kunne de heller hatt en time lenger på skolen) tar så mye tid av min og min datters fritid. Om jeg vil delta på utflukter med barna utenom skoletid, og hvem hun skal be i sin bursdag, det bestemmer jeg og henne sammen, og kun oss. Det er rett å slett INGEN som har noe med hva vi bruker vår fritid på! Om hun heller vil leke med nabojenta enn å dra i bøkeskogen å leke med klassen på en Søndag, -så værsegod!

….og blir hun ikke bedt i en bursdag her eller der, så neivel, drit i de… Hvorfor bry seg å legge seg opp i alt? Jeg kommer heller ikke til å begynne å invitere alle jentene til min datters fremtidige bursdager, jeg ber heller ikke alle venninnene mine til mine egne bursdager. Mennesker er mennesker, og vårt liv, -ja, det er vårt liv, med våres valg! Ingen skal komme her å velge for oss. Samfunnet krever allerede for mye av våres barn, og vil at de skal være “voksne” til å lære og være borte fra foreldrene sine mange timer i løpet av en dag allerede fra barnehagetid, så da får jaggu samfunnet tåle tilbake at barna våre er voksne nok til å velge sine egne venner også! 

-Over og ut!