Kortversjonen, av min livshistorie.

<< Som mange har fått med seg er jeg fast snapper på kontoen @jovialemammaer på snapchat. I går, Torsdag delte jeg min historie – for at dere nydelige følgere skulle bli kjent med meg og “komme litt nærmere”. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb, og hadde unga i barnehagen, for å ha tid til å virkelig sette dere inn i livet mitt. Derfor varte denne “storyen” i godt over 1 time. Det var utrolig mange som fikk sett den, men for mange stod snappen vår og lægget, og de fikk ikke sett. Etter forespørsel fra flere vil jeg nå lage et innlegg her på bloggen, det vil jo dog ikke bli det samme som å SE meg på snap, se hvordan jeg viser følelser mens jeg prater, når jeg selv er rørt, gråter, smiler… osv. MEN…. jeg skal gjøre mitt beste på å sette riktige ord på følelsene mine, og historien min <3 >>

Så, alt starter en het dag på en balkong på Lanzarote, neida! joda…. Mine foreldre var ungdomskjærester, min mor er oppvokst på Hamar, og studerte ved ski gymnasiet i Trysil. Min far er fra Trysil og bodde der. De møttes. De ble sammen, og var sammen. De bodde sammen i “uthuset” på gården der min far er oppvokst. Min mor var blitt gravid, dette var rett å slett ikke akseptabelt for mine besteforeldre. Da bestefar(min mors far) kjørte min mor hjem fra julefeiring opp til gården ble de møtt av koffertene til min mor som stod på trappen, samt at det var byttet lås. Min mor flyttet da til Porsgrunn (bestefar var fra Porsgrunn) Og mormor og bestefar flyttet fra Hamar og ned til Telemark like etter.

Jeg ble født den gang det fantes fødeavdeling på Porsgrunn sykehus, en tidlig høstdag i 1988. Og jeg kan allerede nå først som sist ta opp navnet “Talla” da jeg vet det vil komme spm, jeg er den eneste i Norge som heter det. Det var da jeg var liten, mine første setninger og ord, at jeg pratet om Talla, sa ting som “du må vente på Talla” Jeg husker ikke og vet ikke hvem Talla er eller var, men mutter begynte å kalle meg for Talla, samme med besteforeldre, tanter, senere venner, og dette var igrunn det eneste navnet som ble brukt til meg. Så senere i livet la deg det på i folkeregisteret. Så jeg heter altså, Talla Katharina, men bruker kun Talla.

Da jeg var 4 år(ish) møtte min mor en danske, de ble sammen. Og vi flyttet til Danmark, Hillerød, Nødebo(ikke langt fra Køben) der gikk jeg førskolen, første og andre klasse. Så jeg skriver altså bedre dansk enn norsk, og jeg snakker også språket flytende. Tiden i Danmark husker jeg tilbake på som en veldig fin tid av min barndom, jeg trivdes med venner, skole osv. MEN… Jeg trivdes kanskje ikke like godt hjemme alltid, jeg vil ikke gå inn i detaljer, men det var ikke noe kult å være vitne til forholdet til min mor og hennes da, mann.

Sommeren rett før jeg ble 9 år flyttet vi tilbake til Norge, da ble det Larvik. Nærme Porsgrunn der familien til mutter var, og på samme tid nærme båtforbindelsene til Danmark. Dansken var med. Forholdet demmes ble tungere og tungere å se på. Klumpen i magen ble større og større hver gang jeg skulle hjem. I 1998, kom min lillebror, og i 2000 kom min lillesøster. Sommeren rett før jeg ble 13 år gikk de fra hverandre. Da var min lillebror 3 år og søster 1 år.

Jeg må bare putte inn at dansken, var en god stefar for meg, jeg har mange fine minner sammen med ham.

Dette resulterte da i at min mor måtte stå på, jobbe ræva av seg, natt, på dag, osv.. På et hotell her i byen, hovedsakelig i resepsjonen, men også som stuepike, servitør og alt hun kunne ta på seg for å få endene til å møtes, økonomisk. Jeg passet mine søsken utrolig masse.

Det skulle vise seg at livet mitt ikke ble noe mindre tungt enda… Jeg gikk på tegning form og farge på videregående, jeg hadde også gått kunstskole på kveldstid da jeg gikk barneskolen. Kunst har alltid vært min terapi, og ikke minst min livsglede.

Min biologiske far er heller ikke på banen… Som dere skjønner…

Da jeg var 16/17? ble jeg invitert på reunion sammen med de gamle klassekameratene mine i Danmark, dette takket jeg selvfølgelig JA til. Dette var i Januar eller Februar. Senere samme år skulle jeg på Roskilde festival med noen venner her fra Larvik, men midt underveis i bilen sa jeg at de kunne sette meg av på togstasjonen i Roskilde, jeg ville ut i skogen på telttur med noen av de gamle klassekameratene mine, og endte derfor opp med å ikke dra på Roskilde festival i det hele tatt. Min mor ringte meg å spurte “kommer du hjem snart” og jeg : nei, jeg tror ikke jeg kommer hjem.. Jeg trengte rett å slett å få alt litt på avstand, samt kanskje finne trygghet i det som hadde vært fint i barndommen, vennene, området, Danmark… Jeg fikk meg en jobb og ble boende i 1 års tid.

Det var ikke før på nyåret 2007 jeg bestemte meg ganske akutt for at jeg ville hjem til Norge, fordi mormor hadde blitt syk. Hun hadde fått kols. Da valgte jeg å flytte til Skien, da mormor bor i Porsgrunn for å kunne være nær henne, bruke tid med henne. På samme tid som jeg ikke ville tilbake til Larvik og alle minnene, jeg enda ikke visste hva ville betydd for meg. Jeg var ikke klar.

I Skien bodde dessuten også den ene tanta mi som jeg er veldig nær. Mormor klarte å slutte å røyke, og lever heldigvis enda den dag idag. Men jeg var livredd for å miste henne, det er jeg for såvidt enda. Jeg har ikke så mange nære relasjoner i familien.

En vårdag i 2007 sto jeg å malte stua i leiligheten min, det var like etter jeg hadde flytta til Norge, de som kjenner meg godt veit at jeg er en musikkglad spirrevipp, og at hip-hop alltid har vært min hoved sjanger. (Nå i senere tid hører jeg på mye annet også, men på den tia var det mest hip-hop). Uansett… Jeg kjente ikke så mange i skien, og var kanskje litt på jakt etter nye bekjent skaper. Jeg stod altså å malte stua da jeg så en kar med kaps og svær bukse gå forbi, litt sånn yo, jeg inviterte han inn på en pils. Og vi fant fort tonen,  det varte en liten stund, men den gikk fort over igjen også…

Sommern 2007 bestemte vi oss for å reise på Roskilde festival sammen en stor gjeng fra Skien, da også han karen jeg hadde hatt en greie med..

Da jeg kom hjem fra Roskilde var jeg klar, jeg bestemte meg for at jeg ville dra hjem til min mor og være der en stund for å få han karen litt på avstand, finne ut av hva jeg ville i livet, jeg vurderte millitæret, og andre ting.. re-finne meg selv rett å slett.. Vi satt ute på trappa en sensommer morgen, slutten av August, mor meg kaffin og hu hadde skjert opp litt vannmelon, jeg spiste. Og plutselig kjente jeg atte USJ , jeg ble kvalm! AV VANNMELON?! Jeg løp å kasta opp, dette var jo no merkelige greier? Min mor skulle avgårde på en avtale, hun ikke ville utdype, sammen med sin nye mann, de hadde giftet seg tidligere dette året. Mens de var avgårde ringte jeg henne og spurte om hu ikke kunne kjøpe med en graviditetstest til meg.. Jeg visste jo at jeg ikke skulle ha mensen før om et par dager, da jeg på denne tiden hadde regelmessig mens anna hver måned. Men jeg følte liksom at noe var på ferde…

Jeg tok testen, den ble jo positiv MENS jeg tissa på den, og ropte på min mor. øhhhh, jeg er gravid. Og hennes reaksjon var til min overraskelse “DU OGSÅ!!!” og jeg bare hæ,hva DUÅ???? Ja, det var det som var hennes avtale tidligere, planlegge abort (noe jeg fikk snakket henne fra straksens). Hun mente hun kanskje var for gammel, hun var jo snart 40.

Jeg selv var også litt sånn, ung… 18 snart 19 år… hva ville jeg, en ting var sikkert, jeg var motstander av å bruke abort som prevansjon. Jeg ringte han karen, for jeg visste det var han, jeg hadde ikke vært med noen andre, og visste at dette var et resultat av roskilde festival 2007. Jeg forventa meg en dritt reaksjon, en ta abort, skløtte, fuck.. osv.! Men hans reakjson var at han ble så glad at han ville løpe ut i gata og rope høyt at han skulle bli pappa…

Jeg ble forfjamsa… Rådvill… Glad?

Jeg hadde alltid ønska at hvis jeg skulle hatt barn, noe jeg enkli hadde tenkt jeg aldri skulle ha.. men HVIS, så ønska jeg ungen min det jeg aldri hadde hatt selv, pappan sin i livet sitt. Jeg tenkte etter hans reaksjon at dette var nok meningen, kanskje det skulle være oss… Vi måtte prøve…. Vi flytta sammen, vi prøvde. Alt var super fint i svangerskapet, han var snill og støttende. Helt til ungen kom ut… Jeg vil ikke utdype, men kort han gjorde mye rart… Skrudde av tlf, ble borte i dager… OSV… Dette var over.

Jeg hadde gått å sett for meg vanlig fødsel da Angelica skulle komme. Men jeg våknet en natt utti uke 37 av svangerskapet, med følelsen av at noe var oppriktig galt, jeg dro til kvinneklinikken i Porsgrunn, de kunne da fortelle meg at Angelica hadde snudd seg med rompa ned. De ville ikke anbefale setefødsel da jeg var førstegangs og ung, SÅ jeg kunne reise på sykehuset imorgen, så de kunne ta keisersnitt. Dette var et ufattelig stort sjokk for meg, jeg var redd.. jeg ble fortalt at etter KS skulle man blø i 6 uker som etter vanlig fødsel, det skulle også være vondt i snittet. Så etter 1 uke på sykehus dro jeg hjem, jeg hadde ufattelig vondt, men trodde alt var normal gange… Jeg gikk å venta på 6 ukers kontrollen, mens jeg bare ble blekere og blekere og sykere og syker… 5 uker etter KS kontaktet jeg selv gyn, for å få fremskyndet timen, det kom store koagulerte sorte blodklumper ut av høna mi, det lukta helt forferdelig, og jeg var så dårlig! Jeg ankom gyn, han titta i grunn ikke på meg en gang, han bare: DRA TIL SYKEHUSET MED EN ENESTE GANG! Da jeg kom på sykehuset, skjønte de ikke engang at jeg levde, CRP´n min var skyhøy, jeg hadde mista alt for mye blod i 5 uker.. De måtte operere meg på nytt, da jeg hadde infeksjon i livmora, og det satt igjen morkake. De ville gi meg blodoverføring, hvilket jeg takket nei til. Jeg ville at kroppen min skulle bygge seg opp selv. Jeg måtte jo dessuten ligge på sykehus minimum 1 en uke nå, MED en liten baby på 5 uker… Det var tungt og hardt, men det gikk bra.

Jeg bestemte meg for å bli boende i Skien litt til… Men fant fort ut at jeg ønsket annet, jeg ville være nærmere min mor, vi hadde barn med kun 3 ukers mellomrom, de kunne bli close, få et søskenforhold. Være nære, få relasjoner. På samme tid pushet jeg på med samvær med far, det var viktig for meg at Angelica skulle ha pappaen sin i livet sitt. For det hadde jeg aldri hatt selv.

 Da jeg hadde vært i Larvik i kun 1(1,5) år ville jeg videre(året var nå 2010), jeg var enda ung. Jeg ønsket å gå på kunstakademiet i Oslo, jeg flyttet innover. Søkte, men kom ikke inn pga at jeg manglet siste år på videregående. Jeg hadde også dette året begynt å snuse litt på tattoo- yrket, som er en helt annen story jeg vil ta for seg selv en annen dag.  Men jeg hadde begynt å tattovere litt på hobbybasis, kun på meg selv og på venner.

Jeg vet ikke om dette egner seg, men jeg kan jo ikke legge under en stol hva jeg faktisk jobbet med da jeg bodde i Oslo, hehe! Jeg må le, litt… Jeg jobbet altså som vært, på en sexchat side på internett. Du vet når du logger på en sex side, du kan velge mellom kanskje 50 forksjellige personer å prate med, jeg var ALLE! Det var ferdig lagede profiler, fake navn, fake alder, bilder kjøpt fra U-land, alt var fake, og bak alle profilene satt en menneske -MEG! Og kollegaene mine da… Så om du liker å gå på sex chat, du veit aldri hvem du egentlig prater med, hehe! Det kan likegodt være en mann bak tastaturet. JEG personlig utleverte ikke meg selv i dette, det hadde ikke noe med meg å gjøre jeg var bare et menneske bak fake profiler. Oppgaven min var å skrive, via nett på chat. Det var alt fra griseprat til menn som kun var ensomme å ville prate. osv.

Dette hadde jeg ikke tenkt å dele i det hele tatt, men jeg føler liksom at det er en såpass stor del, eller mange år av livet mitt at det ville blitt rart å ikke nevnt det, hva skal jeg ellers juge på meg å ha gjort i alle disse åra? Så i 2011, i Oslo, møtte jeg altså en dame… Jeg er litt sånn, faller for personligheter, kjønn er ikke så viktig. Utover tiss, innover tiss, same same but different… Så jeg møtte altså en dame, det ble fort ganske særiøst med oss, og vi ønsket å flytte tilbake til Larvik og skape en “familie” og trygghet for Angelica, bo i hus, ha hage osv. Få Angelica tilbake til barnehagen sin, få min lille søster Amanda nær henne igjen, det var mange ting som talte for å flytte til Larvik. Det gjorde vi. 12.12.12 giftet vi oss. Og i 2014 begynte alt å hangle, det var mye, det var opp og ned, osv. Jeg orker ikke gå inn i detaljer.

Da jeg var 25 år, eller sommeren før jeg ble 25 ringer plutselig min far. Og spør om vi skal møtes på peppes pizza i Larvik. sjokk, glad, nærvøs, spent… Jeg reiste ned der.. Vi fant tonen med engang, og han og hans kone har nå flyttet til Larvik ( fra Hamar) og vi jobber enda med nære relasjoner, og det å få trygge bånd. Men vi ser hverandre ofte. og barna mine får bli kjent med “besten & besta”. Så det er jeg glad for, at jeg endelig fikk en pappa i livet mitt.

Starten av 2015, i Mars mistet jeg ei venninne, brått, ikke nær venninne, men allikevel kjær venninne, vi var sånn at vi kunne ta en øl sammen, vi hadde gått på videregående sammen,  det var alltid kos og klem og en god prat når vi møtte på hverandre tilfeldig også. Men vi hadde ikke hengt på en stund da jeg hadde vært både i danmark, i porsgrunn/skien og oslo… Meg og min da, kone hadde bedt henne og kjæresten hennes på fest èn gang, men de kunne ikke komme fordi hun var gravid. Så jeg hadde aldri møtt kjæresten hennes, jeg ante ikke hvem han var. Kun et par uker før hun gikk bort mødte jeg henne sist, det var klem og det var prating, hennes minste hadde akkuratt blitt 1 år, eldste (som hun har med en annen mann) er er et år eldre enn Angelica, vi hadde alltid tulla med at vi skulle tvangsgifte barna våre… Jeg synes det var ufattelig trist at denne fine dama nå hadde gått bort så brått. Jeg må poengtere at det var IKKE selvmord, og det var heller ikke sykdom/ noen som tok livet av henne. Men jeg holder detaljene tett, da det blir privat.

Jeg dro faktisk ikke i begravelsen, jeg er veldig sensitiv, jeg tenner heller noen lys for meg selv, og sørger i fred, gir slipp på en måte, om dere skjønner. Jeg takler rett å slett ikke begravelser, det er som om jeg føler alle andre sin smerte oppå min egen, jeg gråter så jeg hyperventilerer osv, så jeg prøver faktisk å unngå å sette meg selv i en sånn situasjon.

Senere det året, sommeren 2015 bestemte meg og hu jeg var sammen med at vi skulle gå fra hverandre, dette var en felles avgjørelse, altså ingen ble dumpa. Men det var til det beste for begge parter, vi bodde enda sammen en måned eller to etter brudd da hun skulle kjøpe, finne ny leilighet i Oslo, og ting tar tid. Vi snakket heller ikke høyt om bruddet. jeg må bare si at de åra vi hadde sammen var veldig fine, vi var flinke på å finne på ting sammen, og fungerte kjempe godt sammen som venner. Mye fine minner og opplevelser.

Anywho…. Hun flyttet ut en Fredag i slutten av August. Den dagen spurte min mor om vi skulle ta noen øl å spise pizza på kvelden, jeg hadde jo barnefri så jeg takket ja, men at jeg ikke skulle no hæla i taket da jeg skulle på jobb dagen etter og til ei venninne på fest. Det ene førte til det andre og plutselig satt vi på en bar her i byen og shotta galliano til langt på natt… TYPISK! Men koselig 🙂

Lørdag…. Dårlig… uggen…. Fyllesjuk… Jeg kom meg på jobb! Men etter jobb var jeg helt kjørt. Jeg vurderte å droppe festen med jentene hos venninna mi, men hun er litt sånn at hun kan bli litt snurt hvis man har lova å komme, for så å ikke dukke opp. Så jeg dro dit. Var veldig dårlig, litt halvsur, satt med nesa i tlf, prøvde å drikke meg til rett humør… Plutselig skulle en kamerat komme å, og han skulle ha med seg et par stk. Da de kom var det èn av dem jeg ikke kjente fra før som jeg da håndhilste på. Jeg gjorde det, og satt meg tilbake i tlf bobla mi. Jeg kunne merke det brant fra høyre. Noen virkelig ned glodde meg, jeg ble litt irritert, litt sånn “hva faen er det du glor på”… Senere på kvelden kom han å satt seg ved siden av meg, han hadde noe han ville si. Du er Talla, ikke sant?

Han sier: Jeg føler litt at jeg er på en sånn avskjeds runde, eller at jeg vil si til folk jeg visste betydde noe for “E” at de gjorde det. Hun synes du var en flott dame, med mye bra meninger og bein i nesa. Hu satt pris på deg…  ( Jeg husker ikke ordrett alt han sa)

Det var DA jeg skjønte! At det var HAN som hadde vært sammen med hu venninna jeg mista tidligere samme år, rettere sakt, kun 5 mnd. før denne samtalen tok sted. Vi ble sittende å prate, om mye, om helt andre ting.. Musikk, sko… livet… Dette var rett å slett så rart, det var som om det var magnetisk. Jeg hadde aldri følt på den måten her før noengang. jeg merka det med engang mine øyne møtte hans… Det var kjærlighet. Nå viste jeg jo også litt hvem han var i å med han hadde vært sammen med henne. Jeg visste lit om han, og visste han hadde en sønn rundt 1 år og 7mnd…

Vi dro på byen, snakka mer… Klokka nærma seg 2 og jeg følte ikke jeg var ferdig å snakke med ham, jeg spurte om han ville bli med hjem å prate mer over en øl eller to. Jeg var ikke klar til å forlate ham enda… Han ble med. han dro faktisk aldri hjem, vi ble nærere og nærere, alt føltes så rett. barna våres kom godt over ens. Angelica, og Ailo… Da jeg valgte Frederik, visste jeg hva han hadde opplevd, jeg visste at han hadde en sønn som ikke hadde en mamma, da jeg valgte Frederik valgte jeg også hans sønn. På helt lik linje.

**^^^Denne teksten jeg har skrevet på bildet, føler jeg er SÅ meg og Ailo. <3

Det tok ikke lange tia før han begynte å kalle meg for mamma, nok fordi han hørte Angelica si det, men det var rørende og fint<3 Og jeg setter nok mere pris på det enn jeg klarer å sette ord på.

Vi flyttet sammen ganske fort, noe vi ikke hadde gjort om ting ikke føltes 100% rett. vi ville ikke dratt barna våre inn i noe om det ikke føltes ekte.  Vi snakket fort om at vi ikke ville ha flere barn, han ringte å fikk time til å “snippe snappen” hehe… Det var ikke før kirurgen faktisk ringte og sa at han kunne komme til konsultasjon en av de første dagene, og at de kunne utføre allerede et par uker etterpå – at det knøt seg i magen min, jeg måtte gå på vaskerommet og felle et par tårer.  HVORFOR reagerte jeg sånn her? Det var jo en felles avgjørelse vi hadde tatt? Da jeg kom tilbake til stua var det en litt bleik kar som stod der å sa at dette føltes ikke riktig. Kanskje vi bare skal vente litt å se hva som skjer… ( Ja, vi var klar over hva som kunne skje)

MEN. Det skjedde ingen ting, plutselig var barn et ønske. Jeg dro til gyn, og fant ut at jeg var mer eller mindre steril. Jeg var helt “tett” der nede, så jeg måtte inn på sykehuset og operere “blåse” opp.. Etter dette skulle vi ikke ha oss på 6 uker. Det gikk 1 døgn, og Alma ble laget. Hehe… !

Jeg skal ikke ljuge på meg å si at forholdet vårt har gått på skinner og vært problemfritt konstant, for det har det ikke. Men det er ekte gjensidig kjærlighet, og alltid et potensiale til at ting skal bli bra. I starten av forholdet vårt møtte vi MYE motgang, både fra resterende familie og venner etter avdøde. Og ikke minst fra hele min verden, da hun jeg hadde vært gift med hadde flyttet ut dagen før jeg møtte Frederik. Det var beskyldninger om utroskap, at jeg hadde hatt et forhold på si.. Altså, jeg ante ikke hvem fyren var, før jeg sto i stua til venninna mi, jeg hadde aldri møtt ham før. Så det var tungt, og kjipt å få så mye dritt fra andre. Kunne ikke folk bare “unne” to sjeler, -hverandre.

Jeg hadde mange spørsmål til “E” hater du meg? Tok jeg plassen din? Er jeg bra nok for sønnen din? OSV. Men så hadde jeg plutselig en drøm: http://tallatroll.blogg.no/1459411827_en_fin_drm_var_det_no.html  <- Trykk der for å lese den. Jeg føler at hun “kom til meg” og fortalte at ting var ok. Det sykeste med denne drømmev var , at jeg hadde den, klarte ikke slutte å tenke på den, skrev om den her på bloggen, og Frederik ringte meg fra jobb og bare: HVORDAN vet du om den blå kjolen? Det er det ingen som vet.. Jeg skjønte ingen ting, hva mener du? Hun er begravet i en blå kjole hun har sydd selv. GÅSEHUD! Dette føltes plutselig FOR ekte.

Etter Alma kom i 2017 hadde vi dog bestemt oss, nå var vi ferdig å få barn. Nå var vi fornøyde. Vi avtalte at han skulle “snippe snappen” i januar 2018, da Alma hadde runda året og krybbedøds faren var “over”.  Men dette skjedde ikke…

Det var ikke før jeg skulle spille min føste GIG på kurbadhagen i Sandefjord siste helga i April at jeg skjønte at noe var rart, jeg var oppblåst, jeg følte meg ikke vel, måtte ut å handle low waist bukse, jeg har aaaaaaalltid gått i high, no var annerledes og rart. Og jeg hadde gratis alkohol hele kvelden og det jeg klarte å drikke var såvidt 2 øl… Noe stemte ikke.

En kveld senere den uken skulle Frederik legge Alma og jeg skulle handle et par småting på butikken, jeg tok med en test også… Kasta alle bevis, som pakningsvedlegg osv og tissa på den mens Frederik fortsatt la Alma, 2 streker… Men jeg hadde jo kasta bruksanvisninga så jeg sendte bilde til min mor: HVA betyr dette? gravid! SHIT SHIT SHIT! Vi var jo ferdige.. Jeg turte ikke si noe, det gikk faktisk et par- 3 uker før han gjetta det. og reaksjonen hans var faktisk LYKKE! han ble gladere nå, enn den gangen med Alma.. MEN så kom spm, økonomi, plass i huset.. osv.. Men det tok likevel ikke lang tid før vi bestemte oss for at dette ønsker vi. En siste. Så nå kan han bare ta strengen. Uansett, hehe!

Min eldste datter, Angelica som jeg mer eller mindre har hatt for meg selv foruten annahver helg, og ferier i 10 år. -Har det siste året/halvannet snakket om at hun er nysgjerrig på hvordan det er å bo hos pappaen sin. Han er gift med en stabil dame, de har sammen fått to sønner, og jeg vet at min datter har det bra når hun er hos sin far i Skien. HVEM er jeg til å nekte henne å prøve det? Jeg som aldri har hatt den muligheten selv, til å være nær min far.. Så klart ønsket jeg at hun skulle prøve det. Gi det et skoleår, se hva hun syntes, hun tenkte leeeenge. Jeg forsikra henne om at jeg ikke skulle bli lei meg, at jeg unnet henne å gjøre opp egne erfaringer. Og at hvis hun skulle gjøre dette var det lurt å gjøre det nå, hvis hun trives rekker hun å komme inn i en gjeng før ungdomsskolen, hvis hun ikke trives rekker hun å komme hjem og komme inn i vennegjengen sin igjen, før ungdomsskolen, jeg synes ikke hun skulle stå i en sånn situasjon når hun kommer i puberteten, jenter i puberteten har nok med sitt eget hode, om ikke de skal gå å tenke på bo-situasjon og skole i tillegg.  Så i August i år flyttet hun. Det er rart, jeg er gravid og følsom.. Men jeg prøver å ikke tenke for hardt på det, hun har det bra, og det er det aller viktigste. Så får vi vente å se om og når hun kommer tilbake. Hun er stor nok til å bestemme selv <3 Og jeg syns at alle barn som har en oppgående far skal få lov til å være hos pappaen sin, jeg blir så frustrert av mødre som av sinne/bitterhet bruker barna mot fedre og ikke lar dem se barna. mammaer og pappaer er like viktig for et barn. Ingen er bedre enn den andre. <3

Og det er dit vi har kommet til idag, livet fortsetter <3 Og flere opplevelser og historier vil komme, men dette var altså kortversjonen av min livshistorie i grove trekk.

Jeg velger å svare her på noen av de mest stilte spørsmåla etter jeg la ut denne storyen på snap.

JA, Ailo har kontakt med familien etter sin biologiske mor, han har en fast helg i måneden hvor han er hos “mor” (altså “E” sin mamma) sammen med sin bror.

JA, Ailo veit at han har en mamma “E” i himmelen og en mamma Talla på jord. Han skjønner dog ikke så mye av det enda, men vi forventer at spørsmål vil komme fra han når han blir større, og vi kommer til å svare ærlig og prate åpent om dette alltid. Han er på grava innimellom også.

– Hvis av barna i feks barnehagen (fordi de nok har overhørt vokse prare) hans sier sånn ” mamman din er død” SÅ stiller Ailo seg helt uforstående, “Nei, mammaen min er hjemme”. Så han er ikke sånn super berørt av dette enda, men husk også at han var kun 1 år da hun ble borte, og han var kun litt over 1,5 år da jeg kom inn i livet hans.

JA, jeg ser på Ailo som MIN sønn, han er MIN sønn. Han er jo ikke noen andre sin? Han kom med keisersnitt fra en annen kropp, jeg berte han ikke fram, men jeg skal gjøre og gjør mitt beste for å bere han fram resten av hans liv. Gi ham gode verdier, og gode relasjoner.  Og jeg tror at det er en grunn til at de 3 andre barna er jenter, fordi nettop Ailo skal være den eneste gutten <3

-Talla

2 kommentarer
    1. Digger den collagen du har laget av de store hendelsene og de viktigste tingene dine i livet.
      Er den egentlig i papir form ?
      Tror jeg vet hva jeg skal prøve å lage i helgen hvertfall 😀

    2. Anonym: Nei, den er ikke i papirform:) Startet på utkast til ei bok en gang.. men pc’n streika og jeg mista alt.. Kanskje jeg starter på nytt, hvem vet:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg