hits

tallatroll

*En kreativ sjel med sterke meninger!

Dette var s tungt

  • Publisert: 12.04.2016, 15:32
  • Kategori: Alternativ
  • I dag har jeg tenkt g noen r tilbake i tid i mitt liv og fortelle dere om en hendelse. Kanskje noen av dere str i den samme situasjonen? Eller har vrt i noe lignende tidligere? Jeg vil at dere skal vite at hvis det er noe som helst dere lurer p eller tror jeg kanskje kan hjelpe dere med av feks rd eller tips, s er det bare sende meg en mail, eller legge igjen en kommentar i feltet under her. Jeg nsker vre der for dere alle, jeg setter veldig pris p dere, leserne mine. 

    Vi spoler tilbake til 2008... I mars det ret fikk jeg jo min nydelige datter Angelica, under graviditeten la jeg p meg 30(!!) kilo, tenk det. Lille meg.. fra 54 kilo og opp til 84... Jeg var rett slett tjukk, ikke bare gravid men tjukk ogs. Dette var grusomt, og med tanke p det var gulrtter jeg hadde oppheng p i graviditeten s henger det ikke helt p greip, jeg hadde ogs veldig mye vann i kroppen. To uker fr tiden ble Angelica tatt ut med planlagt keisersnitt, hun kom ut veide 2840, tenk det, hva var de resterende 27 kiloene mine? Etter "fdsel" gikk jeg ned 5 kilo, s det vil si at jeg veide 79 kilo. Utover vren og sommeren som kom mistet jeg en kilo her og en kilo der, jeg kan huske jeg veide meg i slutten av November i 2008 og vekta skrek enda, 73 kilo, det var alt for mye til min kropp, jeg er kun 164 hy. Men jeg hadde likevel blitt vandt til min litt vapsete kropp, og i med jeg alltid hadde vrt tynn aldri hatt rumpe, begynte jeg faktisk bli gla i rumpa mi ogs, fasongen var fin. Likevel utover desember mned merket jeg at jeg helt underbevisst, spiste drlig, ryka masse og drakk cola og vann. Fikk ikke i meg mat, som om jeg glemte spise. Kan ogs nevne at dette var mneden hvor det ble ordentlig slutt mellom meg og far til min datter uten at jeg trenger g inn p det og hvorfor i detaljer. Men kanskje det var med p ta matlysten fra meg? Jeg var 20 r, ung, alene og med en liten baby. 

    Jeg har faktisk aldri brukt s mange timer p kjkkenet som jeg gjorde i desember 2008, jeg lagde alle mine yndligsretter til meg selv hver eneste dag, noen dager lagde jeg til med to middager i tilfelle det var noe annet jeg hadde lyst p en det jeg trodde. Alt for prve f i meg mat. Men jeg klarte ikke! Jeg elsker jo mat, jeg spiser jo normalt masse, mat er noe av det beste p jord. Det var som putte aske i kjeften, uansett hva jeg puttet inn, maten rett slett bare vokste i munnen min, det samme gjorde juice og andre ting. Det eneste jeg til slutt fikk i meg var litterann cola og vann. Jeg husker jeg gikk gledet meg til julaften og mammas julemiddag, og tenkte at "shit, det skal bli godt med mat". Det fltes ut som jeg ikke hadde spist p evigheter. Jeg kan huske lukten av julematen, det var deilig, jeg romla og var sulten akkurat som jeg pleide, men nr jeg satt ved bordet, og puttet gaffelen inn.. Det var aske, alt jeg hadde prvd spise den siste mneden smakte det samme, aske, vokste i munnen, jeg klarte ikke... 

    Noe mtte skje! Men hva skulle jeg ta meg til?

    Da jeg kom hjem til meg selv etter julefeiringa gikk jeg p vekta, 48 kilo! 48 kilo! Det var ikke rart alle klrna hang lst p meg. Jeg tenkte, at jeg mtte gjre noe, jeg var sulten jeg ville ha mat, jeg hadde lyst p , men jeg ikke det ikke ned. Til slutt kom jeg p Daniel, en god venn som ogs er bde healer og sjaman, kanskje han kunne gjre noe for meg? Kanskje han kunne hjelpe? Kanskje han viste rd? Jeg ringte og han kom. 



    "Lukk ynene, se for deg at du er i et helt mrkt rum, nr du pner ynene ser du din strste frykt." Sa han til meg. 

    Jeg pnet ynene,og det jeg s gjorde s jeg skvatt s ynene mine pnet seg. "Lukk ynene igjen, han holdt meg hardere i hnden, jeg er med deg hele veien, hva s du?" -Jeg s meg selv i et speil. Jeg selv er min egen strste frykt, ikke akkurat noe jeg kan rmme fra.. "Ser du noe annet i rommet rundt deg?" Det var bek mrkt, med bare en slitt lampe akkurat over speilet jeg sto foran. Jeg kunne likevel skimte at det kom lys fra et annet sted ogs, et vindu, jeg gikk mot det. -Jeg ser et vindu. "Hva er utenfor vinduet?" Jeg hadde kommet meg helt foran det n, jeg s ut, det var grnt og akkurat som vidder, det var vakkert, det var fint. -Jeg ser vakker natur. "Kan du komme deg ut dit da?" Jeg famlet rundt vinduet i motlyset, og fant et hndtak. -Ja, det er en dr her! Jeg gikk ut, luktet p den friske luften, solen som varmet meg, kikket meg rundt, jeg ante ikke hvor jeg var, men det var fint, skikkelig fint. "Hva gjr du?" -Nyter naturen. "Ser du noe som lever rundt deg?" -Hmmm, la meg ta en titt. Jeg gikk vekk fra den lille, fle nedstemte hytta jeg tydeligvis hadde befunnet meg inni. La den bak meg, tusla opp mot de flotte grnne viddene, og mtte p 3 sommerfugler. -Jeg ser sommerfugler! "Hva vil sommerfuglene fortelle deg?" Kan sommerfugler prate tenkte jeg, men nei, det kunne de ikke. "Hva betyr sommerfugler for deg, hvorfor tror du at de viser seg?" -Sommerfugler for meg betyr familie. Jeg sitter enda med ynene lukt og holder Daniel i hnden. "Ser du noe mer?" -Ja, jeg ser kre, og jorder med strmledninger over jordene.. "Hvor leder strmledningene deg hen?" Jeg begynte g, langt borte kunne jeg skimte en skog, jeg gikk mot den. "Hva gjr du?" -Jeg gr. Jeg gikk mot skogen, begynte fle meg andpusten av det tunge underlaget jeg trasket i. Endelig var jeg framme ved skogen, jeg gikk inn i den. "Hvor er du n?" -Jeg har kommet meg inn i skogen. "Ser du noe levende rundt deg?" Og visst gjorde jeg vel ikke det. Der rett foran meg sto det en rdyr familie. -Jeg ser en rdyr familie. "Hva vil rdyrene si deg?" -Rdyrene sier at familie holder sammen, at de sttter og brer hverandre alltid. Jeg gikk videre inn i skogen, plutselig holdt jeg p krsje i en giga maurtue. Jeg skvatt til! "Hva skjer?" -Jeg holdt p g p en maurtue. "Hva prver maurene og si deg?" -De sier at alt som blir revet ned kan bygges opp igjen hvis man vil. Jeg ble stende og fundere, jeg begynte s smtt og kjenne meg igjen, det var ikke frste gang jeg hadde sett akkurat denne maurtuen. Jeg sto febrilsk og kikket rundt meg. "Hva gjr du?" -Jeg tror jeg kjenner meg igjen. "Hvor er du?" Jeg er i gribskov, i nrheten av der jeg vokste opp som barn i Danmark. "Finner du veien hjem?" -Selvflgelig finner jeg veien hjem. "G dit da" Jeg trasket videre, ut av skogen og over et andet jorde, mot grden jeg er vokst opp p. "Er du der snart?" -Ja, snart fremme. Da jeg kom frem s jeg mamma holde p i kjkkenhagen, jeg var som en skygge forbi henne, hun hadde vinduet fra stua pent med musikk ut. Hun enset meg ikke. Hun var glad. Jeg ville ikke at hun skulle se meg heller, hadde hun kunne sett 20 r gamle meg i det hele tatt? "Hva gjr du?" -Jeg ser p mamma holde p i hagen. Jeg gikk videre inn p grdsplassen, jeg s meg selv, meg selv som barn sitte borte i det ene hjrnet og leke med kattungene. "Hva ser du?" -Jeg ser meg selv som kanskje 6-7 r, leke med kattunger. "G bort til deg selv." Jeg gikk bort til meg selv. "Ta barnet du ser og putt det inn i kroppen din." Jeg gjorde som han sa, jeg tok lille meg med meg inn i store meg. Jeg kjente jeg ble veldig gla med en gang. "Kan du g inn i huset?" Jeg kjente meg yeblikkelig urolig i kroppen, det ville jeg ikke. -Nei, jeg har ikke lyst til g inn dit. "Hvorfor ikke?" -Jeg er redd. Jeg fler ikke at jeg trenger g inn dit n. Mamma kom gende, hun skulle inn. Hun var ikke lenger like blid. "Hva skjer n?" -mamma kom. "Snakk med henne, si at uansett hva som har skjedd, at du tilgir henne. Si det, og men det". -Ok. Jeg snakket med henne, flte at jeg fikk langt alt bak meg. Og ikke minst tilgitt alt. Uten g inn p detaljer. Vi klemte hverandre, ogs gikk hun inn. "Gikk det bra?" -Ja, det gikk fint, det fltes godt. "N kan du vel g inn i huset?" -Nei, har ikke lyst. "Er pappaen din der inne?" -Nei, han kjenner jeg ikke. "Da syns jeg du skal tilgi han for det, at du ikke kjenner han." -Nei, det kan jeg eventuelt gjre den dagen jeg mter han, det fles ikke riktig n. Han fortjener det ikke. "Okay, det er i orden. Ser du noe annet? Hvem er inne i huset?" -N er mamma og stefaren min inne i huset sammen, de er ingen god match. "Er det derfor du ikke vil g inn?" -Ja. "Tilgi dem for det" -Okai. Nr jeg sto der p trappen og virkelig tilga alt sammen flte jeg en indre ro, og en glede fra barnet i meg selv. "Ser du noe mer?" Jeg kikket opp mot himmelen, s en ravn. -jeg ser en ravn. "Hva prver den fortelle deg" Den fly ned til meg sa: Man kan ikke kontrolere andre mennesker. Jeg var rrt til trer flere steder i lpet av denne seansen, men det merket jeg ikke fr n, for n pnet jeg ynene. Jeg flte meg ferdig med hva enn det var jeg hadde gjort..

    Jeg og Daniel ble sittende snakke og drikke te, te var godt. Vi fylte meg opp med krystaller og snakket om pusteteknikker. Jeg hadde tydeligvis som 6-7 ring "mistet barnet i meg selv" og i lpet av denne seansen hadde jeg vrt henta meg selv igjen akkurat der hvor jeg hadde mistet meg. Videre ga vi avkall p mye negativitet og tanker, rett slett kastet det, hadde en stor opprydning i hjernen og i flelses systemet. Jeg flte meg lett og gla etterp. Etter ca 4 timer mtte han dra, han sa jeg bare skulle ringe hvis jeg flte meg drlig igjen. Vi ga hverandre klem og jeg takket mange ganger. 

    Med en gang Daniel dro, tok jeg fram alt av plegg fra kjleskapet, jeg var skrubb sulten, det fltes ut som jeg aldri hadde spist fr. Jeg spiste nesten et helt brd mens jeg satt p kjkkenbenken. Tenk det. Jeg spiste igjen, ogs s fort etter jeg hadde ftt hjelp. Det var s nydelig. Mat har aldri smakt s godt. Telefonen min ringte, det var mamma, jeg tok den. "Jeg vet ikke hvorfor men jeg flte bare at jeg mtte ringe deg n." -Det kan jeg godt skjnne, jeg har tilgitt deg i en type "transe". Og det kunne hun tydeligvis kjenne p kroppen. 

     

    Sliter du med noe? Trenger du hjelp? Har du prvd healing, reading, regresjon eller noen annen form for alternativ behandling? Det burde du, det kan jeg absolutt rde deg til. Og jeg kan ikke f sakt det nok hvor mye Daniel hjalp meg den dagen, jeg fler meg fortsatt sterk p grunn av dette. Og jeg har enda barnet i meg selv med meg. Det hjalp meg veldig, og jeg brukte kun 1 uke p legge p meg 6 kilo igjen, s jeg var tilbake p de normale 54 kiloene jeg skal veie(fler jeg, med tanke p hyden jeg har, og benbygningen jeg har. Er 54 kilo det som passer meg perfekt.) Jeg har ikke p noe tidspunkt hatt problemer med f i meg mat etter denne hendelsen heller. Jeg spiser som jeg pleier. 

    nsker dere alle en fin dag, n ble det mye lesing p dere. Men hper dere kom dere igjennom, og at dere satt pris p det dere leste? :) 

     

  • Publisert: 12.04.2016, 15:32
  • Kategori: Alternativ
  • 0 kommentarer
  • Vkn opp verden!

  • Publisert: 10.03.2015, 09:47
  • Kategori: Alternativ

  • -Bilde av min nydelige datter Angelica tatt av meg sommern 2014

    Har lyst til reposte et dikt jeg skreiv i 2009, det begynner jo bli noen r siden, men jeg har likevel lyst til pminne folket dette:

    Vkn opp verden!

    Av Jenny Talla Lilleeidet

    Tenk hatt masse penger,

    da kunne man kjpt alt det man trenger,

    f seg akkuratt den jobben man vil ha,

    tenk bare hatt se s bra,

    stikki shoppa den feiteste raiden,

    rna og tatt den sykeste slaiden,

    kjpt seg den flotteste villa man finner,

    levd der som fuckings keiserinner,

    vrt lykkelig gift og hatt barn,

    sitti hjemme strikka med garn,

    -Skjnner ikke at folk tror de blir tilfredstilt av alt dette,

    man burde heller lpe ute i skogen med dreads og flette,

    lage bl for holde seg varm,

    ikke lage s masse styr og larm,

    vaske seg i nrmeste innsj,

    bruke blader som plaster om man begynner bl,

    jakte og fiske for f seg mat,

    dyrke grnnsaker for kunne spise salat,

    klippe sauer for f ull,

    lpe i skogstier gjre masse tull,

    lage og sy sine egne klr,

    nesten alle rstider g p bare tr,

    bo i sm hytter eller fjell grotter,

    dyrte urter i store blomsterpotter,

    lage masse naturmedisin,

    da hadde vi ikke trengt pensilin,

    ridd hest for komme seg fra sted til sted,

    felt trr for f ved,

    plukka br og lagd syltety,

    treska krer og hoppa i hy,

    satt pris p alle de sm ting man fikk,

    ikke bare tatt alt forgitt,

    passe p dyra og ta vare p jorden,

    ikke bare forurense og dlegge hele kloden,

    snn vi lever n dlegger vi bde samfunn og natur,

    dette gjr meg rett slett j**** sur,

    det eneste vi gjr er gi faen i alt,

    at vi skal tenke p klima fikk vi fortalt,

    til slutt finns hverken mennesker, dyr eller jorden lenger,

    se p spla som ligger slenger,

    utrydde oss selv er vel ikke poenget, ?

    vi burde ta oss sammen fr vi fr en alvorlig lrepenge,

    sette global oppvarming i fokus,

    er det liksom s "hokus pokus",

    leve i harmoni og i ett med naturen,

    det er snn vi kan starte dressuren,

    vi burde begynne ta vare p verden,

    og n er det p tide starte ferden.

  • Publisert: 10.03.2015, 09:47
  • Kategori: Alternativ
  • 1 kommentarer