hits

tallatroll

*En kreativ sjel med sterke meninger!

Dette var så tungt

  • Publisert: 12.04.2016, 15:32
  • Kategori: Alternativ
  • I dag har jeg tenkt å gå noen år tilbake i tid i mitt liv og fortelle dere om en hendelse. Kanskje noen av dere står i den samme situasjonen? Eller har vært i noe lignende tidligere? Jeg vil at dere skal vite at hvis det er noe som helst dere lurer på eller tror jeg kanskje kan hjelpe dere med av feks råd eller tips, så er det bare å sende meg en mail, eller legge igjen en kommentar i feltet under her. Jeg ønsker å være der for dere alle, jeg setter veldig pris på dere, leserne mine. 

    Vi spoler tilbake til 2008... I mars det året fikk jeg jo min nydelige datter Angelica, under graviditeten la jeg på meg 30(!!) kilo, tenk det. Lille meg.. fra 54 kilo og opp til 84... Jeg var rett å slett tjukk, ikke bare gravid men tjukk også. Dette var grusomt, og med tanke på det var gulrøtter jeg hadde oppheng på i graviditeten så henger det ikke helt på greip, jeg hadde også veldig mye vann i kroppen. To uker før tiden ble Angelica tatt ut med planlagt keisersnitt, hun kom ut å veide 2840, tenk det, hva var de resterende 27 kiloene mine? Etter "fødsel" gikk jeg ned 5 kilo, så det vil si at jeg veide 79 kilo. Utover våren og sommeren som kom mistet jeg en kilo her og en kilo der, jeg kan huske jeg veide meg i slutten av November i 2008 og vekta skrek enda, 73 kilo, det var alt for mye til min kropp, jeg er kun 164 høy. Men jeg hadde likevel blitt vandt til min litt vapsete kropp, og i å med jeg alltid hadde vært tynn å aldri hatt rumpe, begynte jeg faktisk å bli gla i rumpa mi også, fasongen var fin. Likevel utover desember måned merket jeg at jeg helt underbevisst, spiste dårlig, røyka masse og drakk cola og vann. Fikk ikke i meg mat, som om jeg glemte å spise. Kan også nevne at dette var måneden hvor det ble ordentlig slutt mellom meg og far til min datter uten at jeg trenger å gå inn på det og hvorfor i detaljer. Men kanskje det var med på å ta matlysten fra meg? Jeg var 20 år, ung, alene og med en liten baby. 

    Jeg har faktisk aldri brukt så mange timer på kjøkkenet som jeg gjorde i desember 2008, jeg lagde alle mine yndligsretter til meg selv hver eneste dag, noen dager lagde jeg til å med to middager i tilfelle det var noe annet jeg hadde lyst på en det jeg trodde. Alt for å prøve å få i meg mat. Men jeg klarte ikke! Jeg elsker jo mat, jeg spiser jo normalt masse, mat er noe av det beste på jord. Det var som å putte aske i kjeften, uansett hva jeg puttet inn, maten rett å slett bare vokste i munnen min, det samme gjorde juice og andre ting. Det eneste jeg til slutt fikk i meg var litterann cola og vann. Jeg husker jeg gikk å gledet meg til julaften og mammas julemiddag, og tenkte at "shit, det skal bli godt med mat". Det føltes ut som jeg ikke hadde spist på evigheter. Jeg kan huske lukten av julematen, det var deilig, jeg romla og var sulten akkurat som jeg pleide, men når jeg satt ved bordet, og puttet gaffelen inn.. Det var aske, alt jeg hadde prøvd å spise den siste måneden smakte det samme, aske, vokste i munnen, jeg klarte ikke... 

    Noe måtte skje! Men hva skulle jeg ta meg til?

    Da jeg kom hjem til meg selv etter julefeiringa gikk jeg på vekta, 48 kilo! 48 kilo! Det var ikke rart alle klærna hang løst på meg. Jeg tenkte, at jeg måtte gjøre noe, jeg var sulten jeg ville ha mat, jeg hadde lyst på , men jeg ikke det ikke ned. Til slutt kom jeg på Daniel, en god venn som også er både healer og sjaman, kanskje han kunne gjøre noe for meg? Kanskje han kunne hjelpe? Kanskje han viste råd? Jeg ringte og han kom. 



    "Lukk øynene, se for deg at du er i et helt mørkt rum, når du åpner øynene ser du din største frykt." Sa han til meg. 

    Jeg åpnet øynene,og det jeg så gjorde så jeg skvatt så øynene mine åpnet seg. "Lukk øynene igjen, han holdt meg hardere i hånden, jeg er med deg hele veien, hva så du?" -Jeg så meg selv i et speil. Jeg selv er min egen største frykt, ikke akkurat noe jeg kan rømme fra.. "Ser du noe annet i rommet rundt deg?" Det var bek mørkt, med bare en slitt lampe akkurat over speilet jeg sto foran. Jeg kunne likevel skimte at det kom lys fra et annet sted også, et vindu, jeg gikk mot det. -Jeg ser et vindu. "Hva er utenfor vinduet?" Jeg hadde kommet meg helt foran det nå, jeg så ut, det var grønt og akkurat som vidder, det var vakkert, det var fint. -Jeg ser vakker natur. "Kan du komme deg ut dit da?" Jeg famlet rundt vinduet i motlyset, og fant et håndtak. -Ja, det er en dør her! Jeg gikk ut, luktet på den friske luften, solen som varmet meg, kikket meg rundt, jeg ante ikke hvor jeg var, men det var fint, skikkelig fint. "Hva gjør du?" -Nyter naturen. "Ser du noe som lever rundt deg?" -Hmmm, la meg ta en titt. Jeg gikk vekk fra den lille, fæle nedstemte hytta jeg tydeligvis hadde befunnet meg inni. La den bak meg, tusla opp mot de flotte grønne viddene, og møtte på 3 sommerfugler. -Jeg ser sommerfugler! "Hva vil sommerfuglene fortelle deg?" Kan sommerfugler prate tenkte jeg, men nei, det kunne de ikke. "Hva betyr sommerfugler for deg, hvorfor tror du at de viser seg?" -Sommerfugler for meg betyr familie. Jeg sitter enda med øynene lukt og holder Daniel i hånden. "Ser du noe mer?" -Ja, jeg ser åkre, og jorder med strømledninger over jordene.. "Hvor leder strømledningene deg hen?" Jeg begynte å gå, langt borte kunne jeg skimte en skog, jeg gikk mot den. "Hva gjør du?" -Jeg går. Jeg gikk mot skogen, begynte å føle meg andpusten av det tunge underlaget jeg trasket i. Endelig var jeg framme ved skogen, jeg gikk inn i den. "Hvor er du nå?" -Jeg har kommet meg inn i skogen. "Ser du noe levende rundt deg?" Og visst gjorde jeg vel ikke det. Der rett foran meg sto det en rådyr familie. -Jeg ser en rådyr familie. "Hva vil rådyrene si deg?" -Rådyrene sier at familie holder sammen, at de støtter og bærer hverandre alltid. Jeg gikk videre inn i skogen, plutselig holdt jeg på å kræsje i en giga maurtue. Jeg skvatt til! "Hva skjer?" -Jeg holdt på å gå på en maurtue. "Hva prøver maurene og si deg?" -De sier at alt som blir revet ned kan bygges opp igjen hvis man vil. Jeg ble stående og fundere, jeg begynte så smått og kjenne meg igjen, det var ikke første gang jeg hadde sett akkurat denne maurtuen. Jeg sto febrilsk og kikket rundt meg. "Hva gjør du?" -Jeg tror jeg kjenner meg igjen. "Hvor er du?" Jeg er i gribskov, i nærheten av der jeg vokste opp som barn i Danmark. "Finner du veien hjem?" -Selvfølgelig finner jeg veien hjem. "Gå dit da" Jeg trasket videre, ut av skogen og over et andet jorde, mot gården jeg er vokst opp på. "Er du der snart?" -Ja, snart fremme. Da jeg kom frem så jeg mamma holde på i kjøkkenhagen, jeg var som en skygge forbi henne, hun hadde vinduet fra stua åpent med musikk ut. Hun enset meg ikke. Hun var glad. Jeg ville ikke at hun skulle se meg heller, hadde hun kunne sett 20 år gamle meg i det hele tatt? "Hva gjør du?" -Jeg ser på mamma holde på i hagen. Jeg gikk videre inn på gårdsplassen, jeg så meg selv, meg selv som barn sitte borte i det ene hjørnet og leke med kattungene. "Hva ser du?" -Jeg ser meg selv som kanskje 6-7 år, leke med kattunger. "Gå bort til deg selv." Jeg gikk bort til meg selv. "Ta barnet du ser og putt det inn i kroppen din." Jeg gjorde som han sa, jeg tok lille meg med meg inn i store meg. Jeg kjente jeg ble veldig gla med en gang. "Kan du gå inn i huset?" Jeg kjente meg øyeblikkelig urolig i kroppen, det ville jeg ikke. -Nei, jeg har ikke lyst til å gå inn dit. "Hvorfor ikke?" -Jeg er redd. Jeg føler ikke at jeg trenger å gå inn dit nå. Mamma kom gående, hun skulle inn. Hun var ikke lenger like blid. "Hva skjer nå?" -mamma kom. "Snakk med henne, si at uansett hva som har skjedd, at du tilgir henne. Si det, og men det". -Ok. Jeg snakket med henne, følte at jeg fikk langt alt bak meg. Og ikke minst tilgitt alt. Uten å gå inn på detaljer. Vi klemte hverandre, også gikk hun inn. "Gikk det bra?" -Ja, det gikk fint, det føltes godt. "Nå kan du vel gå inn i huset?" -Nei, har ikke lyst. "Er pappaen din der inne?" -Nei, han kjenner jeg ikke. "Da syns jeg du skal tilgi han for det, at du ikke kjenner han." -Nei, det kan jeg eventuelt gjøre den dagen jeg møter han, det føles ikke riktig nå. Han fortjener det ikke. "Okay, det er i orden. Ser du noe annet? Hvem er inne i huset?" -Nå er mamma og stefaren min inne i huset sammen, de er ingen god match. "Er det derfor du ikke vil gå inn?" -Ja. "Tilgi dem for det" -Okai. Når jeg sto der på trappen og virkelig tilga alt sammen følte jeg en indre ro, og en glede fra barnet i meg selv. "Ser du noe mer?" Jeg kikket opp mot himmelen, så en ravn. -jeg ser en ravn. "Hva prøver den å fortelle deg" Den fløy ned til meg å sa: Man kan ikke kontrolere andre mennesker. Jeg var rørt til tårer flere steder i løpet av denne seansen, men det merket jeg ikke før nå, for nå åpnet jeg øynene. Jeg følte meg ferdig med hva enn det var jeg hadde gjort..

    Jeg og Daniel ble sittende å snakke og drikke te, te var godt. Vi fylte meg opp med krystaller og snakket om pusteteknikker. Jeg hadde tydeligvis som 6-7 åring "mistet barnet i meg selv" og i løpet av denne seansen hadde jeg vært å henta meg selv igjen akkurat der hvor jeg hadde mistet meg. Videre ga vi avkall på mye negativitet og tanker, rett å slett kastet det, hadde en stor opprydning i hjernen og i følelses systemet. Jeg følte meg lett og gla etterpå. Etter ca 4 timer måtte han dra, han sa jeg bare skulle ringe hvis jeg følte meg dårlig igjen. Vi ga hverandre klem og jeg takket mange ganger. 

    Med en gang Daniel dro, tok jeg fram alt av pålegg fra kjøleskapet, jeg var skrubb sulten, det føltes ut som jeg aldri hadde spist før. Jeg spiste nesten et helt brød mens jeg satt på kjøkkenbenken. Tenk det. Jeg spiste igjen, også så fort etter jeg hadde fått hjelp. Det var så nydelig. Mat har aldri smakt så godt. Telefonen min ringte, det var mamma, jeg tok den. "Jeg vet ikke hvorfor men jeg følte bare at jeg måtte ringe deg nå." -Det kan jeg godt skjønne, jeg har tilgitt deg i en type "transe". Og det kunne hun tydeligvis kjenne på kroppen. 

     

    Sliter du med noe? Trenger du hjelp? Har du prøvd healing, reading, regresjon eller noen annen form for alternativ behandling? Det burde du, det kan jeg absolutt råde deg til. Og jeg kan ikke få sakt det nok hvor mye Daniel hjalp meg den dagen, jeg føler meg fortsatt sterk på grunn av dette. Og jeg har enda barnet i meg selv med meg. Det hjalp meg veldig, og jeg brukte kun 1 uke på å legge på meg 6 kilo igjen, så jeg var tilbake på de normale 54 kiloene jeg skal veie(føler jeg, med tanke på høyden jeg har, og benbygningen jeg har. Er 54 kilo det som passer meg perfekt.) Jeg har ikke på noe tidspunkt hatt problemer med å få i meg mat etter denne hendelsen heller. Jeg spiser som jeg pleier. 

    Ønsker dere alle en fin dag, nå ble det mye lesing på dere. Men håper dere kom dere igjennom, og at dere satt pris på det dere leste? :) 

     

  • Publisert: 12.04.2016, 15:32
  • Kategori: Alternativ
  • 0 kommentarer
  • Våkn opp verden!

  • Publisert: 10.03.2015, 09:47
  • Kategori: Alternativ

  • -Bilde av min nydelige datter Angelica tatt av meg sommern 2014

    Har lyst til å reposte et dikt jeg skreiv i 2009, det begynner jo å bli noen år siden, men jeg har likevel lyst til å påminne folket dette:

     

    Våkn opp verden! 

    Av Jenny Talla Lilleeidet

     

    Tenk å hatt masse penger, 

    da kunne man kjøpt alt det man trenger, 

    få seg akkuratt den jobben man vil ha,

    tenk å bare hatt se så bra,

    stikki å shoppa den feiteste raiden,

    råna og tatt den sykeste slaiden,

    kjøpt seg den flotteste villa man finner, 

    levd der som fuckings keiserinner,

    vært lykkelig gift og hatt barn,

    sitti hjemme å strikka med garn, 

    -Skjønner ikke at folk tror de blir tilfredstilt av alt dette,

    man burde heller løpe ute i skogen med dreads og flette,

    lage bål for å holde seg varm,

    ikke lage så masse styr og larm,

    vaske seg i nærmeste innsjø,

    bruke blader som plaster om man begynner å blø,

    jakte og fiske for å få seg mat,

    dyrke grønnsaker for å kunne spise salat,

    klippe sauer for å få ull,

    løpe i skogstier å gjøre masse tull,

    lage og sy sine egne klær,

    nesten alle årstider gå på bare tær,

    bo i små hytter eller fjell grotter,

    dyrte urter i store blomsterpotter,

    lage masse naturmedisin,

    da hadde vi ikke trengt pensilin,

    ridd hest for å komme seg fra sted til sted,

    felt trær for å få ved,

    plukka bær og lagd syltetøy,

    treska åkrer og hoppa i høy,

    satt pris på alle de små ting man fikk,

    ikke bare tatt alt forgitt,

    passe på dyra og ta vare på jorden,

    ikke bare forurense og ødlegge hele kloden,

    sånn vi lever nå ødlegger vi både samfunn og natur,

    dette gjør meg rett å slett jæ**** sur,

    det eneste vi gjør er å gi faen i alt,

    at vi skal tenke på klima fikk vi fortalt,

    til slutt finns hverken mennesker, dyr eller jorden lenger,

    se på søpla som ligger å slenger,

    utrydde oss selv er vel ikke poenget, ?

    vi burde ta oss sammen før vi får en alvorlig lærepenge,

    sette global oppvarming i fokus,

    er det liksom så "hokus pokus",

    leve i harmoni og i ett med naturen,

    det er sånn vi kan starte dressuren,

    vi burde begynne å ta vare på verden,

    og nå er det på tide å starte ferden.

  • Publisert: 10.03.2015, 09:47
  • Kategori: Alternativ
  • 1 kommentarer